Bombe

Legg igjen en kommentar

Som mange sikkert har fått med seg sprengte det to bomber i Damaskus i går. Den statlige nyhetskanalen meldte at over 100 mennesker ble drept i angrepet, men reduserte raskt tallet til litt over 40. Den lokale nyhetskanalen var også raskt ute med å beskylde al-Qaida for bombeangrepene. Hvorfor al-Qaida skulle velge samme dag som de første observatørene fra den arabiske liga satte sine føtter på syrisk jord til å vise at hele den syriske revolusjonen egentlig var et terroristangrep på nasjonen, hadde derimot ikke nyhetsdamen noe klart svar på.

Folk i byen stilte seg raskt skeptisk til nyheten. Hvordan kunne over hundre mennesker død av to bomber på en stille fredag i Damaskus, når ”bare” rundt halvparten av det ble drept av tretten bomber på en travel torsdag i Bagdad? Statlig tv justerte som sagt antallet døde, men folk var fremdeles særdeles skeptisk til den informasjonen de fikk.

Nysgjerrigper som jeg er, så greide jeg ikke holde meg unna, og når kveldsmørket seg innover Damaskus bestemte jeg meg for å ta en spasertur i retning der bomben sprengte. Jeg tok to bevisste avstikkere fra raskeste rute. Først for å sjekke stemningen på plassen kalt ”de syv fontener”, der de regimetro regelmessig holder fester for å vise sin støtte til landets ”elskede” president. Dagen i går var intet unntak. Det var diktopplesning, allsang og taler til støtte for regime, men forbausende lite fokus på byens terrorofre. Den andre avstikkeren jeg tok var til hotellet der det ryktes at de nyankomne observatørene fra den arabiske liga bodde. Gatene rundt hotellet var stille og rolig, men befolket av særdeles mange par som mine turkamerater beskrev som shabiha-utseende (svære muskuløse menn, gjerne barbert på hode, men med helskjegg). Disse parene vandret rolig inn og ut av sidegatene rundt hotellet. Om det var for å avskrekke mulige protestanter fra å nærme seg hotellet eller om de bare nøt kveldsduften i Damaskus sine bakgater vites ikke.

Til slutt nærmet jeg meg eksplosjonsområdet. Den regionale sikkerhetstjenestens hovedkvarter, som nyhetene hadde nevnt som en av bygningene påvirket av eksplosjonen, lå ved siden av meg tilsynelatende uberørt. Idet vi trasket inn i gaten foran bygget ble vi av en spinkel stemme bedt om stoppe. En gutt utstyrt med rød treningsdress og kalashnikov hoppet frem fra parkeringsplassen på motsatt side av veien, og lurte på hvor vi var på vei hen. Vi svarte som sant var at vi ønsket og se på åstedet for bomben, som nyhetene hadde fortalt oss om. Dette forstod han lite av da han hevdet at skadene var små og det var veldig lite og se på. Han pekte til enden av gaten ca. 200 meter unna og sa at det var nabobygget, og som vi så fra der vi stod var det ingen skader å se på.

Vi hadde på dette tidspunkt tiltrukket oss en rekke mer eller mindre uniformerte menn som var særdeles usikker på hva de skulle gjøre med oss. Jeg var stor tilhenger av han som prøvde å dytte oss tilbake den veien vi kom fra, og mindre fan av han som gjerne ville ta oss med inn i sikkerhetstjenestens bygg. Det hele løste seg da en eldre mann i full uniform kom og viftet oss tilbake dit vi kom fra. Jeg pustet lettet ut, helt til en i mengden nevnte at han trodde jeg var utlending. Da jeg bekreftet dette faktum gryntet den eldre irritert og ba oss om å følge han inn i bygningen. Dette er en situasjon jeg ærlig talt prøver å unngå. Historiene om disse sikkerhetstjenestekontorene kan være ganske avskrekkende. Heldigvis ble vi dyttet inn på et kontor der personellet var opptatt i et tilsynelatende viktig kortspill. Det var derfor nok å vise frem pass og dumt presisere at nyhetene ikke hadde nevnt at området var sperret for befolkningen, for å bli kastet ut på gata igjen og bedt om å gå hjem.

Hva var så lærdommen av gårsdagens spasertur? I all hovedsak bidro den til at jeg deler den mistroen de fleste jeg møter har til den offisielle versjonen av denne bomben. Jeg var ca. 200 meter fra stedet det bomben sprengte og skadeomfanget virket lite. I den gaten jeg stod var det for eksempel ingen knuste ruter eller lignende. Når man legger til dette at veldig få mennesker i Damaskus beveger seg utenfor sin egen dør en fredags formiddag under de nåværende forhold, og at bomben gikk av i et område som hovedsakelig består av kontorer og butikker som også er stengt på fredager. Da virker antall døde misstenkelig høyt. Vi får se om det noen gang blir offentliggjort navnelister på ofrene. Inntil det gjøres vil jeg være skeptisk til al-Qaida teorien til statlig tv. For det er ikke demonstrantene og protestbevegelsen som tjener på en terrorist aksjon i Damaskus samme dag som de første observatørene fra Den arabiske ligas entrer landet?

Taxi-indeksen

Legg igjen en kommentar

Da jeg forlot Damaskus på sensommeren var som de fleste vet protestbølgen i Syria godt i gang. Å bo i Damaskus på den tiden var som å bo i en gullfiskbolle. Man fikk innimellom et kort uklart glimt av hva som foregikk i verden utenfor, men måtte i all hovedsak forholde seg til den konstante rykteflommen man hørte, og velge hvem man ønsket å tro på og hva man valgte å putte i skuffen for enten pro- eller anti-propaganda.

En god indeks på hva som skjer i en by og et land er som regel skravlete taxisjåfører. I løpet av våren og sommeren ble det imidlertid klart at så godt som alle som en av dem var pro regimet. Da bilene deres sakte men sikkert ble forvandlett fra gule små biller (biler) i damaskustrafikkens maurtue, til omreisende reklameplakater for presidenten og det sittende regimet.

Taxisjåførene fungerte allikevel fremdeles som ypperlige situasjonsrapportører. Det fungerte slik. Satte du deg som utlending inn i en taxi og spurte om situasjonen så fikk du straks et standardsvar som lød omtrent slik; «hvilken situasjon? Her er alt normalt, alle syrere er fornøyd med regimet og elsker sin president. Alt du har hørt er bare antisyrisk/sionistisk/amerikansk/al-jazeera/bbc-arabic  propaganda.» Dette gir deg selvfølgelig ikke noen som helst innsikt i hva som foregår. Satte du deg derimot som forvirret utlending inn i en taxi uten å snakke om noe annet enn prisen og været, og sjåføren allikevel på eget initiativ valgte å holde denne forelesningen mens han ømt kjærtegnet noen av presidentbildene han hadde klistret på dashbordet, så kunne du banne på at du i løpet av dagen ville høre rykter om demonstrasjoner, arrestasjoner eller lignende i en av Damaskus sine bydeler.

Det var og er dermed med en viss forbauselse jeg i løpet av den tiden jeg nå har vært tilbake i gullfiskbollen har oppdaget at taxiene har returnert til sin gamle skittengule farge og at så godt som alle er strippet for bilder av presidenten. Min gamle temperaturmåler, taxisjåføren, har også blitt vanskeligere og ha med å gjøre. De begynner aldri lenger å foredra om situasjonen på egenhånd (selv når demonstrasjonene foregår rett rundt hjørnet), og hvis en enslig fremmed ymter frempå noen spørsmål om hva som egentlig foregår får man bare noen missfornøyde grynt tilbake, som tyder på at temaet er uønsket og at man ønsker å gå tilbake til praten om været.

Jeg har spurt venner og bekjente om de tror det har vært en kollektivt filskifte i sjåførnæringen og regimestøtten kollektivt har forsvunnet innen denne yrkesgruppen. De fleste stiller seg sterkt tvilende til denne teorien og peker på at taxisjåførene er allment kjent som informanter for det hemmelige politiet, og ber meg derfor vennligst om å slutte å bekjentgjøre min nysgjerrig ovenfor disse personene. En god venn fra en mindre by utenfor Damaskus peker imidlertid bort på den tomme propanflasken ved døren min og sier; «drivstoff er også mangelvare for tiden vet du, men prisen på en taxitur fra sentrum til universitetet er den samme. Taxisjåfører er ikke rike og hvis seddelbunken på slutten av dagen er mindre i dag enn i går, så kan nok det få hvem som helst til å skifte mening».

Gassmangel

Legg igjen en kommentar

De første ukene etter at jeg kom tilbake til Damaskus virket byen forstyrrende normal og rolig med tanke på nyhetene man leser fra andre deler av Syria. Indikasjonene på at det var en krisetilstand var for meg at eggprisen hadde gått litt opp siden forrige gang jeg var i landet, og at det var tilnærmet umulig å få tak i den søramerikanske teen mate. Dette oppdaget jeg først da mine medbeboere gikk bananas over nyheten om at det var matte i Jeremane, og de i samlet flokk kastet seg inn i minibusser og taxier for å hamstre den strengt tatt unødvendige drikken.

Så gikk vi tom for propan! Vår lokale gassleverandør lovet oss gass morgenen etter (inshalla), men måtte dessverre informere om at prisen hadde gått opp med en hundre lapp (ca. 10kr, det meldes om en økning på opp mot 100 kr andre steder i byn). Neste dag kom og gikk uten gass og huset forberedte seg på en ny dag uten kaffe om morgenen og fast food til middag.

Jeg går nå inn i uke nummer to uten gass, og sitter og skriver dette mens jeg prøver å lage en slags squash, løk og potet stuing på en knøttliten ny-innkjøpt elektrisk kokeplate som til stadighet overbelaster sikringene i huset. Gasskolben står klar ved inngangsdøren slik at jeg sammen med resten av nabolaget kan løpe ut med kolben hevet over hode som et slags våpen i kampen om kanskje ti nyankomne kolber hvis jeg hører lyden av gassbilen. Drivstoffmangelen i Damaskus nærmer seg det prekære. Ryktene forteller om slagsmål og vill vest tilstander der kolbene fylles før de sendes ut til de diverse nabolagene og det blir færre og færre minibusser i gatene da det ikke bare er gass som mangler.

Jeg rører derfor ganske takknemlig rundt i stuingen min, mens jeg titter bort på min elektriske varmeovn som holder temperaturen i rommet over ti grader. Mitt liv i skytteltrafikk mellom sikringsskapet og varmeplate er betydelig bedre enn mange andres her i byen. De fleste husene varmes opp av en slags tyktflytende diesel, og siste nytt fra den fronten kom fra min nabo som hadde stått ni timer i kø for å få med seg noen skarve liter hjem til familien.

Streik!

Legg igjen en kommentar

I dag var det annonsert storstreik i Syria. Vi som er her har så godt som alle sammen mottatt tekstmeldinger fra ukjente numre som har bedt oss om å ta fri formiddagstimene søndag den ellevte, og myndighetene her ble såpass nervøse for en massiv protest at de varslet de offentlige ansatte om at ingen ting ville bli akseptert som begrunnelse for fravær fra arbeidet på søndag. Jeg så imidlertid ikke på meg selv og mitt virke som streikbart, så jeg møtte naivt opp hos min arabisklærer til vanlig tid. Der fikk jeg imidlertid klar beskjed om at det var streik og at vi ikke skulle ha undervisning. Jeg kunne imidlertid komme inn, drikke litt te og stotre frem noen arabiskgloser hvis jeg ønsket det. Som forvirret utlending i fremmed land følger jeg selvfølgelig alle råd og vink lokalbefolkningen gir meg. Så jeg droppet elevmentaliteten satte meg, drakk min te og hadde en konversasjon med min lærer som minnet kraftig om våre vanlige undervisningstimer.

Etter praten valgte jeg å ta meg en lang spasertur i Damaskus sentrum for å se hvor mange av butikkeierne som streiket slik som meg. Bortsett fra at alle butikker var stengt i Bab Touma så var resultatet som forventet, oppslutningen var ikke overveldende sett over ett. Når jeg i tillegg fikk forklart at kristne holder stengt på søndager, så var ikke de stengte butikkene i Bab Touma heller særlig overraskende (i ettertid kan jeg innrømme at jeg som barn av et søndagsstengt Norge burde funnet frem til denne forklaringen på egenhånd). Når dette er sagt må det også sies at det fantes sporadiske butikker som holdt demonstrativt stengt i områder som ellers er dominert av Assad, Ahmadinejad og Nasrallah ? plakater, og at opp mot 1/3 av butikkene var stengt i andre deler av byen. Det var også i noen smågater klart at butikkeierne i samlet front hadde valgt å slutte seg til streiken og så godt som alle butikker i disse gatene holdt stengt. Etter å ha snakket med venner og bekjente som hadde observert streikeviljen i andre deler av byen ser det allikevel ut som handelsstanden i Damaskus sentrum i all hovedsak fremdeles velger å holde seg nøytralt på sidelinjen av den konflikten som pågår i resten av landet. I utkanten av bykjernen meldes det derimot om stor oppslutning til streiken i visse områder.

(For spesielt interesserte og damakuskjennere trasket jeg ned gaten Malik Faisal (ca. 1/3 stengt) inn i gamlebyen ved Bab Touma (ca. 9/10 stengt, kristent), bort Qaimarryeh (ca. 1/10 stengt) ut ved Bab as-Salam via området Amarah (ca. 1/3 stengt) til Souq Sarouja (ca. 1/10 stengt) før jeg gikk opp og vandret rundt i området rundt Salhiyeh, al-Hamra og Shalaan (hovedgatene 1/10 stengt, i smågater opp mot 9/10 stengt).)

%d bloggers like this: