Bombe III

I går satt jeg i en taxi på Victoria broen da jeg så en røyksøyle stå i været. Jeg gikk ut av taxien og løp mot området der røyken så ut til å stamme fra sammen med hundrevis av andre. Rundt hjørnet oppdaget jeg at eksplosjonen stammet fra en bilbombe foran rettsbygningen foran Hamidiye, og at fullstendig kaos rådet. En blanding av militære og sivile vakter løp rundt og skjøt i været samtidig som de skrek at alle måtte se og komme seg vekk. Ingen av de skuelystne så imidlertid ut til å reagere på dette og militæret valgte å ta en av de yngre gutta som stod og så på å dra han i retning av en politibil. Han gråt og kysset hendene deres og tryglet dem om å slippe ham, han var som han sa ingen terrorist, bare en ung nysgjerrig fyr og han lovet å forlate området umiddelbart. Tårevåte kyss hjalp imidlertid ikke og han ble slengt inn i en ventende politibil og kjørt av gårde.

Denne hendelsen sammen med at en gruppe shabihalignende menn (muskuløse bolertyper, gjerne med barbert hode og helskjegg) begynte å løpe etter tre stykker med mobilkamera ledet muligens til ønsket resultat. For folkemengden som nå var på rundt fem hundre mennesker valgte og spre seg. På vei vekk gikk jeg forbi statuen av Salahedin foran citadellet her i Damaskus der en liten gruppe på rundt ti gateselgere begynte å rope ”vår sjel, vårt blod, vi gir for deg Bashar” (Damaskus er for tiden full av gateselgere, som er særdeles lite opptatt av å selge ting og mer opptatt av å se på hva folk gjør). Oppslutningen blant de hundrevis som passerte dem var imidlertid minimal, og så vidt jeg kunne se var det ikke en eneste person som sluttet seg til dem og de fleste valgte å skynde seg forbi uten og vie dem et blikk.

Så hvorfor er denne bomben viktig? Det har vært eksplosjoner rundt omkring i Damaskus hver eneste dag den siste tiden, og det har vært eksplosjoner nær sentrum tidligere (Sharia Baghdad, Midan og Baramke).

For det første er området ekstremt sentralt, midt foran den kanskje viktigste rettsbygningen i landet, i gaten som leder opp til det mest kjente handlegaten, Souq Hamidiye. Eksplosjonen skjedde også senere på dagen enn tidligere eksplosjoner i sentrum, noe som ledet til at de fleste var våkne og kunne høre eksplosjonen og se røyksøylen stige opp fra hjerte av Damaskus. Beskjeden rettet til regimet var klar, vi kan ramme dere når og hvor som helst. Med en eksplosjon så sendt på dagen og i et så sentralt og trafikkert område kunne man frykte et høyt antall skadde og drepte. Heldigvis virker det som om det i all hovedsak var bilene til dommerne og advokatene som var målet for bomben, og så langt har jeg ikke hørt om omkomne eller skadde mennesker i eksplosjonen.

For det andre virket ikke bomben regissert. For det har som sagt før vært eksplosjoner i sentrum tidligere, men de har virket regissert og militær og politi har hatt kontroll fra første sekund. I går rådet det fullt kaos og rundt fem hundre mennesker fikk skue eksplosjonsområdet på nært hold før de ble jaget vekk. Statlig tv ankom sent og ble holdt på avstand inntil militær og politi fikk oversikt over hva som hadde skjedd. Slik sett virket det som om denne bilbomben ikke på noen måte var planlagt av regimet, slik det har virket som en del av de andre eksplosjonene i Damaskus sentrum har vært. Med det mener jeg at tidligere eksplosjoner (da særlig de i Sharia Baghdad, Midan og Baramke) virker som om de følger et nøye skrevet manus. Manuset går som følger. En bombe eksploderer, militæret stenger av kvartalet og får alle folk som er der ut, tre sykebiler ankommer, SANA (statlig media) kommer og blir sluppet innenfor sperringene, en rekke folk som strømmer til har bilder av presidenten og syriske flagg med seg, live bilder av eksplosjonen og støttedemonstrasjonen vises på syrisk tv. Alt dette tar rundt femten minutter, noe som er uhyrlig raskt for tv-team og sykebiler i en hektisk damaskustrafikk.

Jeg vet at dette er en ganske drøy påstand, men hyppigheten av eksplosjoner i Damaskus er skyhøy om dagen, og vi kan sitte på taket av vårt hus om natten å høre hvordan eksplosjonene og maskingeværkampene beveger seg rundt i byen. Det er på tross av dette veldig sjelden at statlig media rapporterer noe som helst av disse kampene, og de få gangene de gjør det er det som regel bare en kommentar om at fem terrorister og en martyr (soldat) ble drept i en eller annen bydel. Vi hadde også en bilbombe i mitt nabolag nylig (midt i sentrum), som FSA tok på seg skylden for, denne bomben ble ikke rapportert om i det hele tatt i statlig media. Dette har i følge mine syriske venner vært normen i Syria tidligere. Det har opp gjennom årene vært en rekke attentat på fremstående palestinere og Hizballah medlemmer i Damaskus, men statlig tv har aldri sluppet inn for å filme bombekratrene og de slipper ikke inn på de fleste eksplosjonsstedene i dag heller. Men en gang imellom er syrisk media på plass omtrent før bomben sprenger og får lov til å vandre fritt blant vrakrestene, mens de snakker om terrorister og mediakrig.

De siste to dagene har gitt et slående eksempel på dette da statlig tv ”fritt dekket” bombingen av tv-stasjonen ”al-Akhbariya al-Suria” og fremdeles dekker den, mens eksplosjonen foran rettsbygningen ble dekket minimalt i går før den i dag virker glemt.

Blogginnlegget er i praksis over, men jeg har skrevet dette i en leilighet som er befolket av fire internflyktninger fra Duma og føler at jeg må overbringe deres nyheter. De kan melde om at byen for øyeblikket bombes i filler, og at femti en mennesker døde i går og forløpig over førti i dag. Fire hundre tusen av de seks hundre som bor der har nå flyktet fra byen og er avhengig av familie og venners hjelp for å overleve. Duma er bare en av mange byer og bydeler som nå lider denne skjebnen og trenger umiddelbar humanitærhjelp i form av medisiner og helsepersonell.

En tur i byen

De siste dagene har lyden av maskingeværsalver og eksplosjoner vært et nattlig fenomen her i Damaskus. Vi har kunnet sitte på taket der vi bor og hørt hvordan lyden av kamphandlingene har beveget seg rundt omkring i byen.

”Hvor kommer det fra?”

”Harasta”

”Tror du vi hører Harasta herfra? Det er nok nærmere, kanskje Berze.”

”Ja, muligens. Oi, ny eksplosjon! Hva ligger over der, Rukn al-Din?”

”Tror det. Hør, maskingeværlyden er mye skarpere over her nå!”

”Ja de er nærmere, mulig de er ved Abasiin square.”

”Kanskje de beveger seg fra Berze ned mot sentrum. Hør, nå begynner skyting over i Rukn al-Din også”

…

Og slik har no dagan gått her i Damaskus. Inntil i går, da natten virket stille og rolig. Kanskje var folk opptatt med å se på fotball. Tyskland er vanvittig populære her. I hvert fall virket kvelden så rolig at jeg, etter å ha konstatert at Tyskland slo Portugal på en kafé i Souq Sarouja, valgte å gå på en spasertur for å se hvordan stemningen var i resten av byens livlige områder.

Da jeg ankom Damaskus for første gang ville en tur fra Souq Sarouja til Bab Sharqi en lørdag kveld betydd at jeg hele veien ville vært eksponert for et yrende folkeliv i gatene, samt åpne butikker, spise og drikke – steder. I juni i fjor ville jeg i stor grad ha opplevd det samme, selv om utlendingene var borte fra bybildet. På lørdag derimot er det vanskelig å kalle Damaskus for noe annet enn folketom.

Grunnen til dette er at antall våpen du ser i Damaskusnatten gjør en spasertur generelt veldig lite hyggelig. Direkte etter at jeg forlot Sarouja i retning gamlebyen møtte jeg en sjekkpost der en fem seks kalashnikover sjekket bagasjerom og identitetspapirer. Etter å ha passert dette ”hinderet” observerte jeg at en jeep i sivil stoppet en taxi og sjekket hans identitetspapirer, før jeg svingte inn i Souq Hamidiye.

For folk som har vært i Damaskus kjennetegnes Hamidiyeh av et yrende folkeliv, god iskrem og et evig mas om å kjøpe pashminasjerf. I går møtte jeg ikke en ubevæpnet person på min vei gjennom souqen. Det jeg derimot møtte var en provisorisk sjekkpost midt mellom stengte butikker, før jeg ble varmt tatt imot av fire kalashnikover på plassen foran Umayade moskeen. Det er tydeligvis lite som er så kjedelig som å vokte en folketom plass, og et hvert besøk ble sett på som en mulig fremtidig venn.

Etter dette gikk turen ned Qaimarryeh, som med glede å melde var våpenfri, før jeg svingte opp til mushroom park der jeg kjøpte en obligatorisk øl og satte meg ned for å observere ”livet”. Livet bestod av et kjærestepar på en av benkene og to Sudanesere som diskuterte hva som var best av afrikansk og amerikansk musikk. Stemningen var altså langt fra den elektriske stemningen flere norske studenter har opplevd i denne parken tidligere. Det var imidlertid et annet liv jeg kunne observere fra min plass i parken og det var trafikken i straight street.

I løpet av den halvtimen det tok å drikke opp ølen passerte det en to tre vandrende kalashnikover, pluss to politibiler med geværmunninger stikkende ut av vinduet i baksete, samt at en sivil jeep med fire bevæpnede adidasbuksebekledde menn på lasteplanet passerte parken to ganger. Den tredje gangen denne bilen passerte valgte jeg og reise meg å gå i motsatt retning.

Turen gikk derfor bort straight street i retning Medhat Basha. På veien kjørte først en politibil forbi oss med en dundrende diskoversjon av en av de mange basharsangene ut av høytalerne, mens de lykkelig veivet med kalashnikovene sine ut av vinduene. Før en annen politibil fant det hysterisk morsomt å kjøre rolig opp bak oss, for så å tute kraftig før de raste forbi. Når vi nådde Medhat Basha var imidlertid all trafikk borte og vi vandret igjen gjennom en spøkelsessouq. Eller det trodde vi inntil en dør til venstre for oss plutselig åpnet seg og to sivilkledde menn, selvsagt bærende på kalashnikover, kom vandrende ut og stilte seg opp midt i gaten for å vise at de var der og så oss.

I enden av Medhat Basha hadde jeg allerede bestemt meg for å vende nesen hjemover, og fikk bekreftet at det var en god ide da jeg passerte to menn i militæruniform bærende på det som ikke var en kalashnikov, men i følge min turkamerat et amerikansk våpen. Disse mennene valgte i det vi hadde gått forbi å ta ladegrep og fikk våpnet sitt til å lage den litt ubehagelige klikk-klikk lyden, som en særdeles lite subtil måte å si ”gå hjem” på.

Det er ikke vanskelig å forstå at de fleste syrere ikke gidder å bevege seg ute på kveldstid lenger. Etter min spasertur i Damaskus mest ikoniske område har jeg på ingen måte lyst til å bevege meg rundt i gamlebyen på nattestid igjen. Hvem ønsker å måtte legitimere seg på hvert eneste gatehjørne? Hvem ønsker å bli trakassert av politi og sivilt borgervern, som gang etter gang peker på deg med maskingevær? Svaret er ingen og som resultat av det er byen tom.

Damaskus er en by full av frykt og maskingevær, og enten du er pro eller anti så holder du deg hjemme etter klokken tolv om natten.

Regimets verste fiende

På mandag satt jeg og fulgte med på en diskusjon på tv om hvordan verden burde reagere på krisen i Syria. Helt til slutt i programmet dukket det plutselig opp et kjent navn på skjermen og programlederen introduserte min venn Basel Shhaddeh, og en kortfilm han hadde laget om hvordan en søndag morgens idyll forandres med et smell for en liten gutt da bombene begynner å regne ned rundt ham. Kortfilmen er god, så jeg og den jeg satt sammen med var jublende glade for at den ble vist på en såpass kjent kanal som CNN. Gleden endret seg dessverre for da programlederen avsluttet programmet med følgende setning ”Basel Shhaddeh døde på mandag i byen Homs der han var for å rapportere om situasjonen til omverden”.

Vi som satt i sofaen var sjokkert. Vi hadde ikke vært på internett i løpet av de siste to dagene, så ingen av oss hadde fått med oss denne nyheten. Raske telefoner til felles venner ble tatt og ganske raskt ble det bekreftet at Basel hadde blitt drept i bombingen av i Homs dagen før.

Basel Shhaaddeh ble drept av militæret i Homs mandag 28. mai.

Basel var regimets verste fiende fordi han var godt utdannet, og hadde til og reist til USA for og forsette studiene sine.

Basel var regimets verste fiende fordi han hadde reist hjem igjen til Syria. Da han ikke orket å sitte på den andre siden av jorden og se på at landet han elsket ble slitt i filler av maktsyke mennesker som ikke hadde medfølelse for andre enn seg selv.

Basel var regimets verste fiende fordi han var en fri sjel. Han kjente Syria ut og inn etter at han hadde reist på kryss og tvers gjennom landet på sykkelen sin, og kjente også de omliggende landene og kulturene etter å ha kjørt på motorsykkel fra Syria til India.

Basel var regimets verste fiende fordi han var kristen og hadde vokst opp i Qassa, som ligger midt i Damaskus og grenser opp til mer kjente Bab Touma.

Basel var regimets verste fiende fordi han var alt det syriske regimet benekter at ”terroristene” er, og det var nok derfor vi på vei Basels minnegudstjeneste i går fikk beskjed om at myndighetene hadde gitt Basels familie beskjed om at de ikke ville tillate noen som helst ansamling av mennesker for å minnes Basel. Verken i kirken eller i hans familiehjem.

Siden vi allerede var på vei, gikk vi til kirken allikevel. Synet som møtte oss der var verre en jeg hadde kunnet forestille meg. Ved inngangen til kirken stod det vakter med kalashnikov i hendene og stoppet folk fra å gå inn, og i gatene rundt kirken var det samlet rundt femti sivilkledde og grønnkledde menn med batonger, køller og alt annet du kan bruke til å slå inn skallen på noen med.

I gatene rundt kirken vandret det svartkledde forvirrede mennesker i alle aldre, som med tårer i øynene ikke fant noe sted de kunne minnes sin venn. En gruppe på rundt på rundt 150 valgte allikevel å sette seg ned utenfor kirken. De ba først en kristen bønn før de leste verset al-Fatiha fra Koranen. Så begynte de å synge nasjonalsangen og andre nasjonalromantiske sanger. Responsen var øyeblikkelig. Under bønnen kom en mann ut fra kirken og ropte ut ”jeg forbanner alle de som ber for denne spionen, terroristen…”. Under sangen begynte mennene som hadde køller i hånd å rope ut ”vår sjel, vårt blod, vi ofrer for deg Bashar” for å overdøve sangen, før noen av dem gikk over til de sørgende og ba dem om å stoppe syngingen og forlate stedet slik at de ikke forstyrret mennenes hyllest av Bashar. Så fort den sørgende folkemengden var jagd bort så samlet køllemennene seg i en gruppe midt på plassen, før de marsjerte nedover gaten mens hyllest sangene til Bashar og regimet runget i veggene.

Så hvorfor ble familien til Basel nektet å holde minnegudstjeneste? Hvorfor var sikkerhetsoppbudet så stort i Qassa i går? Hvorfor ble kamera beslaglagt og sørgende jaget vekk fra gater som lå langt unna kirken?

Fordi i det bilde regimet prøver å vise til Damaskus sine innbyggere så skal det ikke være sørgende mennesker i Qassa. Dette er der øvre middelklasse bor. De som bor der er kristne og sekulære. De som bor der skal være redde for terroristene og støtte opp om regimet i frykt for alternativet. Fordi ved å være den han var. Med den bakgrunnen han hadde, så var Basel regimets verste fiende, og jeg er stolt over å ha kjent ham.