Regimets verste fiende

Legg igjen en kommentar

På mandag satt jeg og fulgte med på en diskusjon på tv om hvordan verden burde reagere på krisen i Syria. Helt til slutt i programmet dukket det plutselig opp et kjent navn på skjermen og programlederen introduserte min venn Basel Shhaddeh, og en kortfilm han hadde laget om hvordan en søndag morgens idyll forandres med et smell for en liten gutt da bombene begynner å regne ned rundt ham. Kortfilmen er god, så jeg og den jeg satt sammen med var jublende glade for at den ble vist på en såpass kjent kanal som CNN. Gleden endret seg dessverre for da programlederen avsluttet programmet med følgende setning ”Basel Shhaddeh døde på mandag i byen Homs der han var for å rapportere om situasjonen til omverden”.

Vi som satt i sofaen var sjokkert. Vi hadde ikke vært på internett i løpet av de siste to dagene, så ingen av oss hadde fått med oss denne nyheten. Raske telefoner til felles venner ble tatt og ganske raskt ble det bekreftet at Basel hadde blitt drept i bombingen av i Homs dagen før.

Basel Shhaaddeh ble drept av militæret i Homs mandag 28. mai.

Basel var regimets verste fiende fordi han var godt utdannet, og hadde til og reist til USA for og forsette studiene sine.

Basel var regimets verste fiende fordi han hadde reist hjem igjen til Syria. Da han ikke orket å sitte på den andre siden av jorden og se på at landet han elsket ble slitt i filler av maktsyke mennesker som ikke hadde medfølelse for andre enn seg selv.

Basel var regimets verste fiende fordi han var en fri sjel. Han kjente Syria ut og inn etter at han hadde reist på kryss og tvers gjennom landet på sykkelen sin, og kjente også de omliggende landene og kulturene etter å ha kjørt på motorsykkel fra Syria til India.

Basel var regimets verste fiende fordi han var kristen og hadde vokst opp i Qassa, som ligger midt i Damaskus og grenser opp til mer kjente Bab Touma.

Basel var regimets verste fiende fordi han var alt det syriske regimet benekter at ”terroristene” er, og det var nok derfor vi på vei Basels minnegudstjeneste i går fikk beskjed om at myndighetene hadde gitt Basels familie beskjed om at de ikke ville tillate noen som helst ansamling av mennesker for å minnes Basel. Verken i kirken eller i hans familiehjem.

Siden vi allerede var på vei, gikk vi til kirken allikevel. Synet som møtte oss der var verre en jeg hadde kunnet forestille meg. Ved inngangen til kirken stod det vakter med kalashnikov i hendene og stoppet folk fra å gå inn, og i gatene rundt kirken var det samlet rundt femti sivilkledde og grønnkledde menn med batonger, køller og alt annet du kan bruke til å slå inn skallen på noen med.

I gatene rundt kirken vandret det svartkledde forvirrede mennesker i alle aldre, som med tårer i øynene ikke fant noe sted de kunne minnes sin venn. En gruppe på rundt på rundt 150 valgte allikevel å sette seg ned utenfor kirken. De ba først en kristen bønn før de leste verset al-Fatiha fra Koranen. Så begynte de å synge nasjonalsangen og andre nasjonalromantiske sanger. Responsen var øyeblikkelig. Under bønnen kom en mann ut fra kirken og ropte ut ”jeg forbanner alle de som ber for denne spionen, terroristen…”. Under sangen begynte mennene som hadde køller i hånd å rope ut ”vår sjel, vårt blod, vi ofrer for deg Bashar” for å overdøve sangen, før noen av dem gikk over til de sørgende og ba dem om å stoppe syngingen og forlate stedet slik at de ikke forstyrret mennenes hyllest av Bashar. Så fort den sørgende folkemengden var jagd bort så samlet køllemennene seg i en gruppe midt på plassen, før de marsjerte nedover gaten mens hyllest sangene til Bashar og regimet runget i veggene.

Så hvorfor ble familien til Basel nektet å holde minnegudstjeneste? Hvorfor var sikkerhetsoppbudet så stort i Qassa i går? Hvorfor ble kamera beslaglagt og sørgende jaget vekk fra gater som lå langt unna kirken?

Fordi i det bilde regimet prøver å vise til Damaskus sine innbyggere så skal det ikke være sørgende mennesker i Qassa. Dette er der øvre middelklasse bor. De som bor der er kristne og sekulære. De som bor der skal være redde for terroristene og støtte opp om regimet i frykt for alternativet. Fordi ved å være den han var. Med den bakgrunnen han hadde, så var Basel regimets verste fiende, og jeg er stolt over å ha kjent ham.

Advertisements

En dag i Duma

3 kommentarer

Som en epilog til forrige post i denne bloggen ble jeg kontaktet av en venn som lurte på om jeg ville være med til Homs. Forslaget kom litt ut av det blå så jeg sa jeg skulle tenke på det. Samtidig som ja og nei siden hadde en intens boksekamp i hodet mitt, ble jeg imidlertid ringt opp av en av de andre som hadde tenkt å dra. Han ga beskjed om at min tilstedeværelse ville øke risikoen for alle de involverte, og at han så det som best at jeg ikke ble med. Dermed var avgjørelsen tatt og nei siden stod triumferende igjen oppe i hodet mitt. Jeg kunne imidlertid bli med og møte de som skulle dra. Så morgenen etter stod jeg klar som enslig avskjedskomité da det kom en ny kontrabeskjed. Homs var under kraftig artilleribeskytning og turen var avlyst. To av de som skulle dra kunne imidlertid melde om at deres kontakt i Duma hadde meldt om fritt leide inn i forstaden og at det ikke var noe problem om de tok med en utlending. Dermed gikk turen i bil ut av Damaskus til Duma, i stedet for til fots hjem til frokost.

I det vi passerte en svær Jotun maling reklame (No 1 in paint) begynte planleggingen. Hvis vi møtte en sjekkpost skulle jeg være forlovet med en av jentene i bilen, og vi skulle besøke bestemoren hennes slik at jeg kunne si hadet før jeg forlot landet. Jeg spurte han som satt ved siden av meg om det ville funke. Han hevet på skuldrene og sa ”hvem vet? Men ikke vær nervøs, som regel så vifter de oss bare forbi hvis de ser at det er jenter i bilen.” Samtidig svingte bilen av motorveien og ut på et jorde en god del kilometer før avkjørselen til Duma.
Herfra gikk ferden på det som med kraftig godvilje kan kalles kjerreveier, og som mer korrekt beskrives som en biltur gjennom hager, olivenlunder og alt annet en bil greier å kjøre over og under. Veiviserne var barn som med jevne mellomrom ble ropt over til bilen for å berette om det var klart leide videre og møtende biler som plutselig dukket opp over en gresstust, og som byttet informasjon om veien de hadde kjørt med informasjon om veien vi hadde kjørt. Etter omtrent en halvtime dukket bygninger som lignet på de vanlige boligblokkene i en Damaskusforstad opp.

At vi var kommet til et sted som lå utenfor Damaskus sin glasskuppel var klart fra første øyeblikk. Vi passerte en ødelagt buss som vanligvis frakter militær/politi-styrker og alle vegger og hus var fulle av malingsflekker etter at regimestyrkene hadde gått rundt og malt over all regimekritisk graffiti de kunne finne. Ut i fra antall flekker måtte det bety at så godt som hver eneste ledig flekk på veggene i Duma hadde blitt brukt til å skrive anti-Assad slagord.

Vår sjåfør tok oss med på en rundtur rundt i gatene, og fortalte villig om hvordan det var i Duma. ”Situasjonen i Duma nå er ikke så verst. Skolene har vært stengt i over to uker og vi har ikke hatt telefon eller internett på enda lenger, men vi har alt hva vi trenger av mat, medisiner og vann, så koordinasjonskomiteen for protestene tar en del av for eksempel brødet vi nå har i Duma og sender det til nabolag og forsteder som har det verre enn oss.”

For øyeblikket så er det hæren som har kontroll i Duma. The Free Syrian Army har trukket seg ut og befinner seg nå i andre forsteder, men kontroll og kontroll fru blom. Så lenge vi var i Duma så var det ingen politi eller militære i gatene, og lokale fortalte at offisielle personer bare entret byen hvis de var beskyttet av tunge våpen og tanks. ”Så godt som alle her er imot regimet, og folk vil angripe for eksempel en politimann som kommer ubeskyttet til Duma. Det har så langt vært seks henrettelser av informanter her”. Og her dukker det opp et problem for oss. Selv om ”alle” er imot regimet i Duma så blander det seg inn en del informanter og tystere i dette ”alle”. Det var derfor regnet som stor risiko å få besøk av folk utenbys fra. Da sikkerhetstjenesten hadde hatt en tendens til å komme på nattlig visitt til dem som drev med den slags. Vårt besøk hos en nylig skadet person ble derfor avlyst da det var for mange mennesker i gaten utenfor huset hans, og vi dro i stedet til en trygg leilighet hvor vi ventet på kveldens demonstrasjon.

Tiden ble brukt på kaffedrikking og å høre om koordinasjonskomiteens arbeid i Duma. De startet opp som en gruppe som prøvde å få en viss kontroll over demonstrasjonene. Nå som demonstrasjonene er blitt et velorganisert daglig innslag har de fått en rolle som minner om konsertarrangører. De bygger scene, setter opp stoler for de eldre, sørger for å ha aggregater tilgjengelig i tilfelle strømbrudd og sørger for at alt blir filmet, men det kanskje viktigste arbeidet de gjør er at de prøver å levere ut mat til de familiene som har mistet hovedforsørgeren sin, enten han er død eller fengslet. De har også noe overraskende en dialog med militæret, men i det jeg prøver å grave i hvordan den fungerer får min samtalepartner en telefon og sier at det er på tide å gå. På vei ned trappen sier han ”det funker slik at vi ber dem holde seg unna når vi har begravelser og de sier ok, men noen ganger bryter de løftet sitt”.

Før vi går ut på gaten får jeg beskjed om løfte skjerfet mitt over haka. Skjegget mitt ser ifølge en nyankommet guide ikke dumaniansk nok ut. Jeg får også streng beskjed om å prøve å unngå gatefeiernes lange blikk, ”de er veldig ofte informanter” blir jeg fortalt.

Veien går gjennom mørke smug og stille gater før vi plutselig står foran Dumas store moské. Bygningen er dekket av svarte malingsflekker etter at hæren malte over graffitien som var der. Bønneroperen leser høyt fra Koranen, og natten fylles av lyden fra minareten. Menneskeskygger strømmer ut av mørke fra alle kanter og samles i lyset foran moskeen. Plutselig kuttes strømmen og bønneroperens opplesning avbrytes brått. Det eneste lyset kommer fra et lite søppelbål noen ungdommer har tent opp i utkanten av plassen. Men stillheten og mørke avslører også en annen lyd. Svakt kan man høre en taktfast tromme komme nærmere og slagord ropes ut i natten. Aggregatene fyres opp og koranopplesningen forsetter, men trommen og slagordene har kommet nærmere, og minaretens høytalere greier ikke lengre overdøve dem. Ut av mørket kommer et tog av unge menn som taktfast roper etter regimets fall, og oppmerksomheten vendes vekk fra moskeen og over til en liten scene der en eldre mann reiser seg. Han taler om en lokal ung mann som nylig døde. En av 98 som i denne forstaden alltid vil forbli en helteskikkelse for de som hører på. Han taler om Homs, om Deraa og Hama. Han hyller The Free Syrian Army og han fordømmer regime, Russland og Kina. Han priser Dumas ungdom og leverer mikrofonen til en annen, som straks bruker den til å synge ut det samme budskapet, mens publikum svarer alle hans utrop. Slagordene og allsangen fyller luften de neste femten minuttene før alt er over, og folk går hjem til seg selv igjen.

Alt var ekstremt velorganisert og kontrollert. Bortsett fra oss. I utkanten av folkemengden har vi tiltrukket oss en relativt stor gruppe mennesker som bombarderer oss med info. Det har gått rykter om at det skal komme en journalist fra et nyhetsbyrå, og alle vil fortelle sin historie og at jeg umiddelbart sender den ut via min ikke eksisterende satellittelefon. ”Jeg ble skutt!” forteller en eldre mann til meg før han blir avbrutt av en som vil vise meg et kulehull i huset sitt, før en annen hevder at fetteren hans sitt hus er bedre det ble truffet av en bombe og ødelagt. En annen lurer på om vi vet at det ble brukt helikopter i kampene og at det derfor burde være en ”No fly zone”. I det jeg tenker tanken at det er journalistsult i Duma, og alle de arabiske ordene glir sammen i en eneste stor uforståelig lyd roper plutselig en stemme ut i natten ”THE PRICE OF FREEDOM!” Det er den eldre mannen som litt forlegen spør om det var rett sagt på engelsk, før folkemengden bryter ut i latter. En som imidlertid ikke ler er guiden vår. Vi har tiltrukket oss for mye oppmerksomhet og han vil ha oss vekk så fort som mulig. Med oss vekk fra plassen følger en av de som filmet demonstrasjonen. Han er kanskje femten år og jeg spør han hva han gjør med filmen. ”Jeg sender den med en som skal til Damaskus og han sender den til YouTube. Jeg skulle gjerne sendt den selv men her i Duma er det ingen telefon, ingen 3g, ikke noe nett i det hele tatt. Slik er det å leve under teknologiforkjemperen og reformatoren Dr. Bashar al-Assad.”

På vei ut av Duma rett før vi igjen kjører ut på jordene passerer vi en graffiti som er nyere en malingsflekkene i resten av byen. ”Pass opp, Snikskytter!” står det skrevet på husveggen. Duma er definitivt utenfor glasskuppelen.

Kjedsomhetens revolusjon

Legg igjen en kommentar

Syria er om dagen full av ekstraordinære mennesker. Diverse nyhetskilder er fulle av historier om demonstranter som hver dag risikerer livet i gatene, mødre og fedre som tropper opp på politistasjoner og krever og få vite hvor deres barn blir holdt fengslet, leger som oppretter klinikker i sine egne hjem for å behandle skadede protestanter, og militære avhoppere som står vakt rundt torg og gater der demonstrasjoner holdes.

En annen gruppe som ofte nevnes er borgerjournalistene, som dokumenterer hva som forgår og rapporterer det de ser til omverden. En ting som imidlertid sjelden omtales er at noen av disse ikke er ”sivile” men syriske journalister, som bruker den lille ekstra friheten de har som journalister i den regimevennlige pressen til å samle informasjon, som de så kan sende ut til de internasjonale pressebyråene.

For øyeblikket sitter en av disse på rommet mitt. Hun er rundt 25 år og var inntil nylig en hardtarbeidende journalist i et syrisk presseorgan. Hun ble imidlertid avslørt som regimekritikker etter at noen fortalte sikkerhetstjenesten at hun hadde en facebookprofil under falskt navn. Der var det linker til opposisjonssider utenlandske artikler og annet skummelt. De visste heldigvis ikke at hun også som regel skrev to versjoner av hver sak hun dekket. Den ene fortalte hva redaktøren hennes ville høre, mens den andre fortalte hva hun hadde hørt i diverse byer hun ble sendt til. Sistnevnte ble som regel sendt til Reuters.

Straffen var derfor ”mild”. Hun mistet pressekortet sitt, fikk forbud mot å møte på arbeid, og fikk et stempel på identitetspapirene sine som i realiteten forbyr henne fra å oppholde seg andre steder enn Damaskus (arbeidssted) og hjembyen hennes. Siden hun ikke får være på jobb, får hun ikke lenger utbetalt normal lønn, men blir betalt for hver artikkel hun leverer som kommer på trykk. Hun er som hun sier med en lett latter i praksis en freelance journalist i et land der den slags for øyeblikket er tilnærmet forbudt.

En uventet side ved straffen forteller hun var imidlertid at hun ble kastet ut fra studiet sitt (etterutdanning for journalister) siden hun ikke lengre ble regnet som presse. ”Jeg var alltid opptatt med jobb eller studier, og likte det jeg gjorde. Nå tilbringer jeg meste parten av tiden hos familien min. Jeg kan dra til Damaskus, men hva skal jeg her? Det eneste jeg oppnår ved å reise hit er å bli kalt inn til avhør av en eller annen sikkerhetstjeneste.”

Situasjonen hennes er dessverre langt fra enestående. Flere og flere unge blir vingeklippet av regimet. De blir arrestert i forbindelse med en eller annen opposisjonell aktivitet og gjennom et lite stempel blir de i praksis fratatt friheten til å reise fritt. Dette lille stempelet gjør at du i hver eneste check point blir tatt ut til litt ekstra spørsmål, og trakassert litt mer enn resten av de som sitter i den samme minibussen. Så når det nå popper opp flere og flere offisielle og uoffisielle check points rundt om kring i Damaskus. Så betyr det at flere og flere unge sitter inne på rommet sitt og tvinner tommeltotter. Den største trusselen mot økt mobilisering og demonstrasjoner i hovedstaden er for øyeblikket at det å være opposisjonell virker som verdens kjedeligste yrke.

%d bloggers like this: