Regimets verste fiende

Legg igjen en kommentar

På mandag satt jeg og fulgte med på en diskusjon på tv om hvordan verden burde reagere på krisen i Syria. Helt til slutt i programmet dukket det plutselig opp et kjent navn på skjermen og programlederen introduserte min venn Basel Shhaddeh, og en kortfilm han hadde laget om hvordan en søndag morgens idyll forandres med et smell for en liten gutt da bombene begynner å regne ned rundt ham. Kortfilmen er god, så jeg og den jeg satt sammen med var jublende glade for at den ble vist på en såpass kjent kanal som CNN. Gleden endret seg dessverre for da programlederen avsluttet programmet med følgende setning ”Basel Shhaddeh døde på mandag i byen Homs der han var for å rapportere om situasjonen til omverden”.

Vi som satt i sofaen var sjokkert. Vi hadde ikke vært på internett i løpet av de siste to dagene, så ingen av oss hadde fått med oss denne nyheten. Raske telefoner til felles venner ble tatt og ganske raskt ble det bekreftet at Basel hadde blitt drept i bombingen av i Homs dagen før.

Basel Shhaaddeh ble drept av militæret i Homs mandag 28. mai.

Basel var regimets verste fiende fordi han var godt utdannet, og hadde til og reist til USA for og forsette studiene sine.

Basel var regimets verste fiende fordi han hadde reist hjem igjen til Syria. Da han ikke orket å sitte på den andre siden av jorden og se på at landet han elsket ble slitt i filler av maktsyke mennesker som ikke hadde medfølelse for andre enn seg selv.

Basel var regimets verste fiende fordi han var en fri sjel. Han kjente Syria ut og inn etter at han hadde reist på kryss og tvers gjennom landet på sykkelen sin, og kjente også de omliggende landene og kulturene etter å ha kjørt på motorsykkel fra Syria til India.

Basel var regimets verste fiende fordi han var kristen og hadde vokst opp i Qassa, som ligger midt i Damaskus og grenser opp til mer kjente Bab Touma.

Basel var regimets verste fiende fordi han var alt det syriske regimet benekter at ”terroristene” er, og det var nok derfor vi på vei Basels minnegudstjeneste i går fikk beskjed om at myndighetene hadde gitt Basels familie beskjed om at de ikke ville tillate noen som helst ansamling av mennesker for å minnes Basel. Verken i kirken eller i hans familiehjem.

Siden vi allerede var på vei, gikk vi til kirken allikevel. Synet som møtte oss der var verre en jeg hadde kunnet forestille meg. Ved inngangen til kirken stod det vakter med kalashnikov i hendene og stoppet folk fra å gå inn, og i gatene rundt kirken var det samlet rundt femti sivilkledde og grønnkledde menn med batonger, køller og alt annet du kan bruke til å slå inn skallen på noen med.

I gatene rundt kirken vandret det svartkledde forvirrede mennesker i alle aldre, som med tårer i øynene ikke fant noe sted de kunne minnes sin venn. En gruppe på rundt på rundt 150 valgte allikevel å sette seg ned utenfor kirken. De ba først en kristen bønn før de leste verset al-Fatiha fra Koranen. Så begynte de å synge nasjonalsangen og andre nasjonalromantiske sanger. Responsen var øyeblikkelig. Under bønnen kom en mann ut fra kirken og ropte ut ”jeg forbanner alle de som ber for denne spionen, terroristen…”. Under sangen begynte mennene som hadde køller i hånd å rope ut ”vår sjel, vårt blod, vi ofrer for deg Bashar” for å overdøve sangen, før noen av dem gikk over til de sørgende og ba dem om å stoppe syngingen og forlate stedet slik at de ikke forstyrret mennenes hyllest av Bashar. Så fort den sørgende folkemengden var jagd bort så samlet køllemennene seg i en gruppe midt på plassen, før de marsjerte nedover gaten mens hyllest sangene til Bashar og regimet runget i veggene.

Så hvorfor ble familien til Basel nektet å holde minnegudstjeneste? Hvorfor var sikkerhetsoppbudet så stort i Qassa i går? Hvorfor ble kamera beslaglagt og sørgende jaget vekk fra gater som lå langt unna kirken?

Fordi i det bilde regimet prøver å vise til Damaskus sine innbyggere så skal det ikke være sørgende mennesker i Qassa. Dette er der øvre middelklasse bor. De som bor der er kristne og sekulære. De som bor der skal være redde for terroristene og støtte opp om regimet i frykt for alternativet. Fordi ved å være den han var. Med den bakgrunnen han hadde, så var Basel regimets verste fiende, og jeg er stolt over å ha kjent ham.

12 år og flyktning i eget land

Legg igjen en kommentar

Sist helg tilbrakte jeg i leiligheten til en familie jeg kjenner godt her i Damaskus. Dette er ikke særlig spesielt. Blir man godt kjent med en person blir man raskt invitert hjem til familien og før man vet ordet av det er man venn med alt fra bestemor til baby. Det som gjorde dette oppholdet litt mer spesielt var at jeg ikke var eneste gjest. Leiligheten huset også deler av en familie fra Duma.

Familien hadde flyktet inn til Damaskus da kampene i forstaden begynte forrige uke, og hadde blitt tvunget til å bli værende i diverse leiligheter i byen da kampene vedvarte. Diskusjonen gikk kontinuerlig om når de skulle returnere. Mor i familien ville reise tilbake til sitt eget hjem så fort som mulig, far var mer avventende og sa at de ville vente inntil hans kontakter i Duma kunne melde om ”trygg” reisevei, mens eldste sønn ble rasende hver gang diskusjonen kom opp og hevdet at det ville være idioti og returnere til bydelen så lenge situasjonen i Syria er som den er. Han har de siste månedene bodd fast i denne leiligheten i Damaskus. Han jobber i byen, og reisemulighetene fra Duma de siste månedene har vært så usikre og tidkrevende at de ikke lar seg kombinere med jobb i Damaskus. Dette har resultert i at han til tider har vandret rundt som en zombie, grå i ansiktet av frykt for sin egen families sikkerhet i forstaden.

Det var derfor hyggelig å se ham nå, der han drakk te med sin far og spilte data med sin lillebror. Fullstendig avslappet, lykkelig og hundre prosent sikker på tilstanden til resten av familien.

Lillebror var 12 år gammel og hadde data som hobby. Han satte stor pris på at det kom noen nye par føtter vandrende over dørterskelen. Å leve som flyktning langt unna skolekamerater og venner var åpenbart gørrkjedelig, selv om han hevdet at han var vant til det da skolen i Duma allerede har vært stengt i flere måneder. Han fortalte ivrig at han under forrige angrep på Duma hadde fått akutt blindtarmbetennelse og hadde måttet dra på sykehuset midt under de verste angrepene, og ler godt når han forteller at den eneste andre pasienten på hele sykehuset var en liten gutt med brukket arm. Alle med skader som kan tolkes som å stamme fra demonstrasjonene eller gatekampene holder seg nemlig langt unna sykehuset forteller han. Før han forsetter ”legene fortalte alle at vi måtte bli værende på sykehuset fordi det hadde blitt for sent til å gå hjem den natten. Moren til den andre gutten ville imidlertid hjem til resten av familien sin og forlot sykehuset. Rett etter at hun gikk ut døren ble hun skutt i hodet av en snikskytter og døde”. Historien blir fortalt med en litt nervøs latter, før en forteller han at historien ikke er morsom. Lillebror korrigerer da raskt seg selv og sier ” det er ikke morsomt, men det er slik det er”.

Når jeg kom hjem til meg selv igjen på søndag greide jeg ikke å få historiene hans ut av hodet. Resten av historiene han fortalte hadde jeg i all hovedsak hørt fra før, men det er noe eget med historier fra barnemunn. Det kommer plutselig mye nærmere når en person som så vidt rekker deg til navlen forteller deg om hvordan fem av skolekameratene hans ble arrestert i skolegården og banket opp av godt voksne menn. Når en som ikke har kommet i stemmeskiftet forteller deg om mødre som blir skutt i hodet av snikskyttere i det de forlater sykehuset. Det blir med en gang mye vankeligere og opprettholde avstanden da.

I det jeg tenker disse tankene smeller det kraftig og vi hører den usmakelige ræppen til maskingeværene begynne. Vel oppe på taket smeller den andre bomben og vi kan konstatere at vi for første gang også kan se en del av geværilden der den seiler som små stjerneskudd over himmelen mellom oss og fjellet (Mount Qassion), og jeg tar meg selv i å tenke at jeg håper at denne krigen aldri når mitt nabolag og de barna som daglig skyter på meg med pinnepistolene sine i gaten utenfor huset mitt. For jeg kan tolerere en askegrå 25 åring og et par bomber og granater, men en generasjon med barn som lattermildt forteller om statsautorisert drap utenfor sykehusdøren er en forbrytelse mot menneskeheten.

Duma og vennligsinnede apotekere

Legg igjen en kommentar

I sist bloggpost avsluttet jeg med en kommentar om at Duma igjen manglet grunnleggende førstehjelpsutstyr. Dette ledet til at vi som hadde hørt om førstehjelpsmangelen spurte hverandre om noen av oss hadde kontakter som muligens kunne skaffe noe hjelp. Litt naivt spurte jeg om vi ikke bare kunne gå til noen apotek og kjøpe opp beholdningen deres av gassbind og smertestillende, men så enkelt var det ikke. For det første må man regne med at noen apotekere er informanter og at et slikt kjøp under den rådende situasjon kunne lede til et ubehagelig besøk fra sikkerhetstjenesten. For det andre ble apotekervarer så strengt regulert at selv om du visste at apotekeren var opposisjonell så ville uvanlig vareflyt ut fra et apotek bli oppdaget umiddelbart og skaffe apotekeren trøbbel. Det viste seg imidlertid at en av oss allerede var involvert i distribusjon av uregistrerte apotekvarer og at han kunne skaffe oss en del varer hvis vi ga ham litt tid.

To uker senere var varene i hus. Tre bæreposer med gassbind og utallige pillebokser. Alt til en verdi av rundt 300 kroner. Etter å ha tittet ned i posene ble jeg imidlertid litt skuffet. Dette virket som et tilfeldig sammenrasket oppgulp av vareprøver og annet rask en eller annen apoteker hadde hatt liggende. Jeg ble imidlertid raskt fortalt at dette ikke var tilfelle. Dette var vareprøver, rusk og rask fra et utall av apotekere i og rundt Damaskus. Vareprøver fra medisinfirmaene til apotekerne blir nemlig ikke så strengt kontrollert, så disse kunne de trygt gi videre. Vi hadde også fått en bærepose med gassbind pluss det som ble sett på som rosinen i pølsa. To ampuller med det som visstnok var noe man brukte for å hindre infeksjon ved opperasjoner. Jeg fikk også beskjed om at jeg ville bli overrasket over hvor mye enkel medisin som manglet.

Vi aksepterte dette og ringte vår kontakt. Telefonen ringte så vi regnet med at vår mann ikke befant seg i Duma for øyeblikket. Vi tok feil. Duma hadde fått tilbake telefonnettet, men i det samme øyeblikk som vi hørte vår kontakts stemme i telefonen, hørte vi også lyden fra en annen verden. Bakgrunnslyden i telefonen var fryktinngytende, i løpet av vår relativt korte samtale der vi fikk beskjed om at han ville ta kontakt neste gang han kom inn til sentrum, hørte vi opptil flere artillerinedslag samt at vår mann ropte til en annen at de måtte se og komme seg i sikkerhet, før han fortalte oss at det lå skadede og døde mennesker i gaten. Så sa telefonen klikk og vi satt igjen forvirret og skremt med en kopp te i solveggen.

I dag kom vår kontakt til huset og vi fikk hele historien. Søndag kveld rykket hæren igjen inn i Duma. Først hadde de prøvd å gå inn via et område kalt Hajarie, men dette området blir regnet som en av bastionene til the Free Syrian Army, og hæren ble stanset og drevet tilbake av denne gruppen. Senere på kvelden rykket imidlertid hæren inn i Duma via et annet område, og denne gangen hadde de i følge ryktene hanket inn en gruppe sivile, som visstnok inkluderte et par stykker med røde halvmånevester til å gå som levende skjold foran tanksene. Dette ledet til at mer en femti tanks entret Duma i løpet av kvelden, og artilleribeskytningen begynte. Dette var i følge vår kontakt den verste beskytningen Duma har vært utsatt for det siste året, og han regnet med at voldsomheten i dette angrepet var en slags hevnaksjon for den skaden the Free Syrian Army hadde påført hæren tidligere på søndag (I følge usikre observasjoner skal hæren ha mistet to lastebiler, et par busser samt elleve tanks)..

Videre fortalte han at Duma i dag nærmest er hermetisk lukket og at hæren aviser de fleste menn som reiser alene fra og reise ut og inn av forstaden. Dette gjør det vannskeligere å frakte vår simple medisin inn og ut så han regnet med at han måtte ta det litt og litt over de neste dagene. Det å bli arrestert med ulovlig medisin blir for øyeblikket nemlig regnet som noe av det farligste som kan hende. Da dette blir sett på som støtte til ”terroristene” og leder i så måte til arrestasjon og det som verre er.

Duma i dag

Legg igjen en kommentar

Som de som følger denne bloggen vet så tilbrakte jeg en dag i Duma (se en tur til Duma) for en tid tilbake siden. I går begynte det å gå rykter om at hæren hadde startet et storangrep på forstaden, så litt utpå kvelden kom min dumakontakt over på besøk for å berette hvordan situasjonen var.

Han fortalte at det for et par dager siden hadde blitt lekket informasjon om at det ville bli utført massearrestasjoner i Duma denne torsdagen, så folk tilknyttet The Free Syrian Army (FSA) hadde begynt å gjemme våpen og ammunisjon slik at de ikke ville gå tapt i arrestasjonene. Torsdag morgen viste det seg imidlertid at hæren ikke hadde planlagt en dør til dør aksjon med påfølgende arrester, men ett fullskala angrep på forstaden. 50 tanks rullet inn i forstaden fra alle kanter og begynte å beskyte byen, og siden de fleste våpen var gjemt bort ble ingen stor motstand stablet på bena før hæren trakk seg ut av forstaden rundt klokken ett.

Resultatet var en rekke døde (antallet er foreløpig uvisst), den yngste 7 og den eldste 82 år, begge som et resultat av at huset de var i raste ned rundt dem. I tillegg til dette relativt vanlige utfallet av å bruke tanks i tettbebygde strøk hadde hæren også i følge min kilde utført en aksjon som inntil nå har vært uvant kost i Duma. Ved plassen der jeg observerte protestene forrige gang, foran den store moskeen hadde flere butikker blitt robbet for varer før de hadde tent på dem. I tillegg til dette hadde de brutt seg enn i moskeen der de hadde utført en rekke handlinger som blir sett på som spottende og blasfemisk mot Islam og for så vidt en hver annen religion.

Denne provokasjonsstrategien er ny og er i følge min kontakt en åpenbar strategi for å tvinge frem mer militant islamistisk retorikk i Duma slik at regimet kan hevde at de hele tiden har snakket sant når de hevder at de slår tilbake et islamistisk opprør med røtter i al-Qaida. Så hvorfor denne provokasjonen nå og ikke for ett år siden da protestene i Duma begynte? I all hovedsak er nok svaret på dette at det inntil nylig var vanskelig å spore noe som lignet på militant islam i demonstrasjonene i Duma. Det virket som forstaden var unisont enige om at forandring var nødvendig og FSA ble sett på som folkets beskyttere. Forstaden satte til og med opp et uavhengig råd til å megle mellom FSA og den regulære hæren slik at de kunne begrense kamphandlinger og antall sivile ofre så mye som mulig. For en tid tilbake siden endret imidlertid dette seg. To væpnede grupperinger nektet å samarbeide med FSA og en av disse valgte også å bære al-Qaidas svarte flagg i demonstrasjoner og andre protestaksjoner. ”Det er på bakgrunn av dette” sier min kontakt ”at hæren nå ødelegger Koranen og urinerer i moskeen. De ønsker at flere skal slutte seg til denne grupperingen slik at tv-bildene fra demonstrasjonene vil vise vesten at det står mellom Assad og al-Qaida, og ikke Assad og det syriske folket.”

Det er uklart hvor denne al-Qaida grupperingen kommer fra. Forklaringene du får svinger fra at dette er FSAs sanne ansikt til at dette er medlemmer av regimet som later som de er opposisjon for å underminere opposisjonens krav om demokrati. Sannheten ligger nok som alltid et sted imellom. Det har vært flere situasjoner der regimetilhengere har posert som opposisjon, men det er ingen grunn til å tro at det ikke finnes militante islamister blant den ekte opposisjonen også. Som en annen venn av meg sa når jeg spurte han om hva han trodde ”Det er sannsynligvis en 20 -30 stykker som støtter al-Qaida i Norge, så hvorfor skulle det ikke være en 20-30 stykker i Duma? At de er medlemmer av FSA derimot tror jeg ikke på, så vidt jeg vet så har det vært mye krangling mellom FSA og folk som har ønsket å flagge dette flagget i demonstrasjonene der.”

Så vil regimets strategi fungere? I følge min dumakontakt så kan de ha forregnet seg. ”Vi hadde et problem i Duma med denne grupperingen. De førte til at en del folk begynte å bli redd for hva fremtiden kunne bringe, og det var flere og flere som hevdet at det kanskje var på tide og stoppe protestene og være tilfreds med de endringene som ville komme av Annans fredsforsøk. Etter angrepet i dag har derimot alle jeg har møtt vært enige om at det sittende regimet må gå.”

Så hva vil skje i dag? Min kontakt lover å prøve å holde meg informert, men det har ikke vært telefonnett i Duma på lenge. I det han løper ut døren forteller han entusiastisk at han har fått et tips om en apotekeier som kan skaffe han noen gassbind, førstehjelpsutstyr har blitt mangelvare i Duma igjen.

Boom!

Legg igjen en kommentar

I dag våknet jeg bokstavlig talt med et smell. Halvt i ørska kastet jeg på meg noen klær og løp opp på taket for å se etter den forventede røykskyen jeg regnet med ville stige opp fra et eller annet nærliggende område. Vel oppe på taket kunne jeg konstatere at jeg ikke var alene om å høre smellet, da det poppet opp med søvnige pysjamaskledde naboer over alt på takene rundt meg. Vi skuet alle forvirret rundt oss, men alt øyet kunne skue var nyankomne pysjamaser og den forventede støvskyen eller røyksøylen uteble.

Turen bar derfor ut av huset for å få et klarere bilde av hva som hadde skjedd. Jeg var sikker på at bomben hadde gått av nær der jeg bor eller vært ekstremt kraftig. Da bomben som gikk av i Bagdadgaten for ca. to uker siden ikke hadde vært kraftig nok til vekke meg, men kraftig nok til å vekke alle mine medbeboere, samt totalødelegge en tre fire hus og blåse ut vinduene til et titals andre. Jeg fulgte etter ambulanser, brannbiler og terrorutrustet politi til området rundt politistasjonen ved Victoriabroen (omtrent midt mellom Yousuf al-Azmeh og Hijaz) der smellet angivelig kom fra.

Bygningene rundt var imidlertid tilsynelatende uberørt av eksplosjonen, og det ble blant de skuelystne mumlet at dette nok hadde vært en lydbombe. Dette var inntil nylig et ukjent begrep for meg (kanskje noen med dypere bombekunnskap kan forklare dere mer), men det er enkelt sagt en bombe som lager en veldig kraftig eksplosjonsartet lyd, men som påfører liten eller ingen materiell skade. Det har i løpet av de siste ukene vært en rekke fortellinger om lydbomber som har blitt detonert i nabolag rundt omkring i Damaskus. Til nå (i skrivende stund gjelder det også denne bomben) har disse smellene ikke blitt rapportert i syrisk media, men bare blitt omtalt på ryktebørsen, og blir av mange omtalt som et middel for å forsøke og spre frykt i befolkningen uten å påføre for mye skade.

Dagens bombe var altså av det udramatiske slaget. Bomben i Bagdadgaten for to uker siden var det ikke. Som sagt våknet jeg ikke av smellet men ble i ettertid fortalt at vinduene i huset hadde ristet, som vanlig var statlig tv på åstedet umiddelbart og viste forferdelige bilder av kroppsdeler spredt utover en støvete asfalt. Av erfaring (se Bombe) visste jeg at disse bildene ofte ga et veldig uklart bilde av hvor stor eksplosjonen hadde vært så jeg bestemte meg for å oppsøke området.

Denne gangen hadde det utvilsomt gått av en kraftig bombe og husene i området rundt hadde store materielle skader. Det var også åpent for gud og hvermann å gå på sightseeing i bombekrateret. I sterk kontrast til hvordan forsøket på bombeskuing i desember hadde resultert i et besøk på sikkerhetstjenestens kontor. Det var derfor en relativt stor folkemengde som fotograferte skadene og veivet med syriske flagg mens de sang hyllestsanger til presidenten i gatene rundt krateret.

I motsetning til de tidligere bombene er det ingen spørsmål rundt størrelsen på denne bomben, fasadene (kanskje heller mangelen på fasader) på husene rundt taler en tydelig sak. Det betyr imidlertid ikke at det ikke er spørsmål rundt denne bomben også. Som dere sikkert vet hevder opposisjonen igjen at de ikke er ansvarlig, det samme gjelder The Free Syrian Army. Nå har heller aldri syriske myndigheter beskyldt dem for bomben, men tviholdt på sin al-Qaida vinkel (al-Qaida har så vidt jeg vet ikke funnet det bryet vært å kommentere dette). Det største ankepunktet mot at dette var en terroraksjon er at sikkerhetsbygget bomben ble detonert utenfor har vært et av de best bevoktede hus i Damaskus sentrum. Gatene rundt bygget har rutinemessig vært stengt for trafikk i tidsperioden bomben gikk av, og det har vært vanskelig å passere bygget i bil uten at vaktene ved veisperringene rundt bygget tar en rask titt inn i bilen. På tross av dette sikkerhetsoppbudet skal al-Qaida i følge myndighetene ha greid å kjøre en tankbil full av fyringsolje inn foran hovedinngangen for så å sprenge den. Det hele virker søkt og som en syrisk bekjent sa ”selv om man hadde hatt flaks og kommet seg ubemerket gjennom veisperringene, hvem kan få tak i en tankbil full av fyringsolje nå? Det er mangelvare over hele Syria og ingen kan få tak i så mye uten at myndighetene vet om det”.

Det har også vært rapportert kraftig i media om krigshandlinger i Mezzeh (området de fleste utenlandske ambassader ligger i), siden sist jeg skrev noe. En god venn av meg som bor tett nær episentret for disse ”krigshandlingene” forklarte at historien var noe overdrevet i media. I følge han hadde myndighetene funnet ut at The Free Syrian Army hadde en dekkleilighet i nabolaget hans og prøvd storme den. Det ente i en maskingeværduell som varte i rundt tre timer før myndighetene vant. Etter dette hadde det så vidt han kunne merke ikke vært noen ”krigshandlinger” i Mezzeh. I hvert fall ikke i det samme området.

Referendum

Legg igjen en kommentar

I dag skulle syrere stemme over det nye grunnlovforslaget her i Syria. I følge myndighetene er det 16 000 stemmelokaler i Syria og fullt mulig å gjennomføre et godt referendum selv om det er noen uroligheter rundt omkring. Jeg telte selv fire lokaler innen en 200 meters radius fra huset mitt, så hvis dette er tettheten i resten av Damaskus sentrum og Aleppo så kan det godt stemme at det er 16 000 stemmelokaler. Jeg tviler imidlertid på at det er tilfredstillende valgvilkår i byer som Hama, Idleb, Deraa, Deir az-Zur og Homs. Uansett, med 16 000 000 stemmeberettigete syrere betyr det at det burde stå en kø på rett under 1000 personer foran hvert av disse lokalene, for å oppnå en høy valgdeltakelse.

På vei for å se hvordan støttemarkeringen for regimet og grunnlovsforslaget var på Bashar – entusiastenes faste møtested, Saba Baharat (de syv fontener), var det imidlertid lite som tydet på at tusen mennesker stilte seg i kø over hele Syria. På det stemmelokalet (turistkontor) som lå nærmest plassen, observerte jeg i løpet av fem minutter kun to personer som entret lokalet.

Dette stemmelokalet er det som ligger nærmest plassen Saba Baharat, men det førte alikevell ikke til noen kødannelse for å stemme.

Selv om dette kontoret er det som er lettest tilgjengelig for de som ønsker å feire regimet i felleskap og glede på Saba Baharat, så skal jeg ikke hevde at det ikke finnes stemmelokaler i Damaskus med større oppslutning. Det er fullt mulig at det i mer kristne bydeler for eksempel var større oppslutning om valget. Det er også meldt om at de som passerte sjekkposter på vei inn i mer urolige bydeler i går ble fratatt ID-kortet sitt med beskjed om at de fikk det tilbake i morgendagens stemmelokal etter at de hadde gjort sin borgerrett. I et land der du kan fengsles for å bevege deg ute uten identifikasjonspapirer er det et sterkt insentiv for å gå og stemme.

Det er ikke overraskende at valgdeltakelsen er lav. Det har vært kampanjer i Damaskus der opposisjonelle har spredd løpesedler som har fortalt hvorfor de ser det som viktig å boikotte valget. Dette har nok fått noen fra å gå og prøve å stemme nei, men flertallet uteblir nok fra valget fordi de vet at det er tullball. Dette gjelder både opposisjonelle og støttespillere. For sjelden har det vært så lite oppslutning rundt en støttedemonstrasjon som i dag på Saba Baharat. Rundt 200 mennesker møtte opp, sang noen sanger, ropte noen slagord og gikk hjem forbi stemmelokalene uten å stemme.

Demonstrasjon til støtte for regimet og grunnlovsforslaget på plassen Saba Baharat i Damaskus. Antall deltagere på lignende markeringer har minsket kraftig den siste tiden.

3 viktige punmkter i grunnlovsforslaget:
–    Paragraf 8 som krever at Bath – partiet skal sitte ved makten, blir fjernet og den nye loven åpner i teorien for flere partier. Problemet er imidlertid at alle nye partier må gjennom en anerkjennelsesprosess før de kan stille til valg. Dette skal gjøres av en komite som mest sannsynlig er meget tett knyttet til det sittende regimet og Bath-partiet.

–    Presidenten må være muslim, med syrisk kone og ha bodd de ti siste årene i Syria. Dette utelukker alle kristne og store deler av den muslimske opposisjonen.
–    Presidenten kan bare sitte i to syv års perioder. Denne delen av loven skal imidlertid ikke gjelde før i 2028. noe som igjen åpner for at Bashar al-Assad kan sitte som president i 30 år til.

Beklager for skeive og dårlige bilder, men det er ikke alltid like populært med utlendinger som tar bilder av offisielle kontorer og demonstrasjoner om dagen. De ble derfor tatt litt i det skjulte uten mye tanke på utsnitt og vinkler.

Damaskus de siste dagene

Legg igjen en kommentar

Mye har skjedd i Damaskus de siste dagene og blant opposisjonelle hviskes det om at datoen 18. februar 2012 vil gå inn i historien som den dagen demonstrasjonene nådde sentrum i hovedstaden.

Begrunnelsen er det som i går skjedde i Mezze da en begravelse for tre protestanter vokste til å bli den største demonstrasjonen vi til nå har sett så nært hovedstadens sentrum. For å raskt forklare hvor nærme dette er hovedstadens sentrumsgater kan det nevnes at blant annet Norges ambassade ligger i det samme nabolaget, og at de fleste norske studenter som har vært her tidligere har studert ved universitetets språkinstitutt som bare ligger ca. 1 km unna.

Så er demonstrasjonene virkelig kommet til hovedstadens gater. Hvem vet? Det som kan nevnes er at jeg senere på kvelden, i en tur for å kjøpe mat til gullfisken min regelrett kolliderte med en mindre demonstrasjon som marsjerte gjennom nabolaget Qanawat. Så hvor er Qanawat? Vel, der jeg møtte demonstrasjonen er du ca. 100 meter i luftlinje fra Souq Hamidiye, som for de som ikke vet det er den mest kjente inngangsporten til Damaskus’ gamleby og gaten som leder frem til den verdenskjente Umayademoskeen.

Older Entries

%d bloggers like this: