De siste dagene har lyden av maskingeværsalver og eksplosjoner vært et nattlig fenomen her i Damaskus. Vi har kunnet sitte på taket der vi bor og hørt hvordan lyden av kamphandlingene har beveget seg rundt omkring i byen.

”Hvor kommer det fra?”

”Harasta”

”Tror du vi hører Harasta herfra? Det er nok nærmere, kanskje Berze.”

”Ja, muligens. Oi, ny eksplosjon! Hva ligger over der, Rukn al-Din?”

”Tror det. Hør, maskingeværlyden er mye skarpere over her nå!”

”Ja de er nærmere, mulig de er ved Abasiin square.”

”Kanskje de beveger seg fra Berze ned mot sentrum. Hør, nå begynner skyting over i Rukn al-Din også”

Og slik har no dagan gått her i Damaskus. Inntil i går, da natten virket stille og rolig. Kanskje var folk opptatt med å se på fotball. Tyskland er vanvittig populære her. I hvert fall virket kvelden så rolig at jeg, etter å ha konstatert at Tyskland slo Portugal på en kafé i Souq Sarouja, valgte å gå på en spasertur for å se hvordan stemningen var i resten av byens livlige områder.

Da jeg ankom Damaskus for første gang ville en tur fra Souq Sarouja til Bab Sharqi en lørdag kveld betydd at jeg hele veien ville vært eksponert for et yrende folkeliv i gatene, samt åpne butikker, spise og drikke – steder. I juni i fjor ville jeg i stor grad ha opplevd det samme, selv om utlendingene var borte fra bybildet. På lørdag derimot er det vanskelig å kalle Damaskus for noe annet enn folketom.

Grunnen til dette er at antall våpen du ser i Damaskusnatten gjør en spasertur generelt veldig lite hyggelig. Direkte etter at jeg forlot Sarouja i retning gamlebyen møtte jeg en sjekkpost der en fem seks kalashnikover sjekket bagasjerom og identitetspapirer. Etter å ha passert dette ”hinderet” observerte jeg at en jeep i sivil stoppet en taxi og sjekket hans identitetspapirer, før jeg svingte inn i Souq Hamidiye.

For folk som har vært i Damaskus kjennetegnes Hamidiyeh av et yrende folkeliv, god iskrem og et evig mas om å kjøpe pashminasjerf. I går møtte jeg ikke en ubevæpnet person på min vei gjennom souqen. Det jeg derimot møtte var en provisorisk sjekkpost midt mellom stengte butikker, før jeg ble varmt tatt imot av fire kalashnikover på plassen foran Umayade moskeen. Det er tydeligvis lite som er så kjedelig som å vokte en folketom plass, og et hvert besøk ble sett på som en mulig fremtidig venn.

Etter dette gikk turen ned Qaimarryeh, som med glede å melde var våpenfri, før jeg svingte opp til mushroom park der jeg kjøpte en obligatorisk øl og satte meg ned for å observere ”livet”. Livet bestod av et kjærestepar på en av benkene og to Sudanesere som diskuterte hva som var best av afrikansk og amerikansk musikk. Stemningen var altså langt fra den elektriske stemningen flere norske studenter har opplevd i denne parken tidligere. Det var imidlertid et annet liv jeg kunne observere fra min plass i parken og det var trafikken i straight street.

I løpet av den halvtimen det tok å drikke opp ølen passerte det en to tre vandrende kalashnikover, pluss to politibiler med geværmunninger stikkende ut av vinduet i baksete, samt at en sivil jeep med fire bevæpnede adidasbuksebekledde menn på lasteplanet passerte parken to ganger. Den tredje gangen denne bilen passerte valgte jeg og reise meg å gå i motsatt retning.

Turen gikk derfor bort straight street i retning Medhat Basha. På veien kjørte først en politibil forbi oss med en dundrende diskoversjon av en av de mange basharsangene ut av høytalerne, mens de lykkelig veivet med kalashnikovene sine ut av vinduene. Før en annen politibil fant det hysterisk morsomt å kjøre rolig opp bak oss, for så å tute kraftig før de raste forbi. Når vi nådde Medhat Basha var imidlertid all trafikk borte og vi vandret igjen gjennom en spøkelsessouq. Eller det trodde vi inntil en dør til venstre for oss plutselig åpnet seg og to sivilkledde menn, selvsagt bærende på kalashnikover, kom vandrende ut og stilte seg opp midt i gaten for å vise at de var der og så oss.

I enden av Medhat Basha hadde jeg allerede bestemt meg for å vende nesen hjemover, og fikk bekreftet at det var en god ide da jeg passerte to menn i militæruniform bærende på det som ikke var en kalashnikov, men i følge min turkamerat et amerikansk våpen. Disse mennene valgte i det vi hadde gått forbi å ta ladegrep og fikk våpnet sitt til å lage den litt ubehagelige klikk-klikk lyden, som en særdeles lite subtil måte å si ”gå hjem” på.

Det er ikke vanskelig å forstå at de fleste syrere ikke gidder å bevege seg ute på kveldstid lenger. Etter min spasertur i Damaskus mest ikoniske område har jeg på ingen måte lyst til å bevege meg rundt i gamlebyen på nattestid igjen. Hvem ønsker å måtte legitimere seg på hvert eneste gatehjørne? Hvem ønsker å bli trakassert av politi og sivilt borgervern, som gang etter gang peker på deg med maskingevær? Svaret er ingen og som resultat av det er byen tom.

Damaskus er en by full av frykt og maskingevær, og enten du er pro eller anti så holder du deg hjemme etter klokken tolv om natten.

Advertisements