Regimets verste fiende

Legg igjen en kommentar

På mandag satt jeg og fulgte med på en diskusjon på tv om hvordan verden burde reagere på krisen i Syria. Helt til slutt i programmet dukket det plutselig opp et kjent navn på skjermen og programlederen introduserte min venn Basel Shhaddeh, og en kortfilm han hadde laget om hvordan en søndag morgens idyll forandres med et smell for en liten gutt da bombene begynner å regne ned rundt ham. Kortfilmen er god, så jeg og den jeg satt sammen med var jublende glade for at den ble vist på en såpass kjent kanal som CNN. Gleden endret seg dessverre for da programlederen avsluttet programmet med følgende setning ”Basel Shhaddeh døde på mandag i byen Homs der han var for å rapportere om situasjonen til omverden”.

Vi som satt i sofaen var sjokkert. Vi hadde ikke vært på internett i løpet av de siste to dagene, så ingen av oss hadde fått med oss denne nyheten. Raske telefoner til felles venner ble tatt og ganske raskt ble det bekreftet at Basel hadde blitt drept i bombingen av i Homs dagen før.

Basel Shhaaddeh ble drept av militæret i Homs mandag 28. mai.

Basel var regimets verste fiende fordi han var godt utdannet, og hadde til og reist til USA for og forsette studiene sine.

Basel var regimets verste fiende fordi han hadde reist hjem igjen til Syria. Da han ikke orket å sitte på den andre siden av jorden og se på at landet han elsket ble slitt i filler av maktsyke mennesker som ikke hadde medfølelse for andre enn seg selv.

Basel var regimets verste fiende fordi han var en fri sjel. Han kjente Syria ut og inn etter at han hadde reist på kryss og tvers gjennom landet på sykkelen sin, og kjente også de omliggende landene og kulturene etter å ha kjørt på motorsykkel fra Syria til India.

Basel var regimets verste fiende fordi han var kristen og hadde vokst opp i Qassa, som ligger midt i Damaskus og grenser opp til mer kjente Bab Touma.

Basel var regimets verste fiende fordi han var alt det syriske regimet benekter at ”terroristene” er, og det var nok derfor vi på vei Basels minnegudstjeneste i går fikk beskjed om at myndighetene hadde gitt Basels familie beskjed om at de ikke ville tillate noen som helst ansamling av mennesker for å minnes Basel. Verken i kirken eller i hans familiehjem.

Siden vi allerede var på vei, gikk vi til kirken allikevel. Synet som møtte oss der var verre en jeg hadde kunnet forestille meg. Ved inngangen til kirken stod det vakter med kalashnikov i hendene og stoppet folk fra å gå inn, og i gatene rundt kirken var det samlet rundt femti sivilkledde og grønnkledde menn med batonger, køller og alt annet du kan bruke til å slå inn skallen på noen med.

I gatene rundt kirken vandret det svartkledde forvirrede mennesker i alle aldre, som med tårer i øynene ikke fant noe sted de kunne minnes sin venn. En gruppe på rundt på rundt 150 valgte allikevel å sette seg ned utenfor kirken. De ba først en kristen bønn før de leste verset al-Fatiha fra Koranen. Så begynte de å synge nasjonalsangen og andre nasjonalromantiske sanger. Responsen var øyeblikkelig. Under bønnen kom en mann ut fra kirken og ropte ut ”jeg forbanner alle de som ber for denne spionen, terroristen…”. Under sangen begynte mennene som hadde køller i hånd å rope ut ”vår sjel, vårt blod, vi ofrer for deg Bashar” for å overdøve sangen, før noen av dem gikk over til de sørgende og ba dem om å stoppe syngingen og forlate stedet slik at de ikke forstyrret mennenes hyllest av Bashar. Så fort den sørgende folkemengden var jagd bort så samlet køllemennene seg i en gruppe midt på plassen, før de marsjerte nedover gaten mens hyllest sangene til Bashar og regimet runget i veggene.

Så hvorfor ble familien til Basel nektet å holde minnegudstjeneste? Hvorfor var sikkerhetsoppbudet så stort i Qassa i går? Hvorfor ble kamera beslaglagt og sørgende jaget vekk fra gater som lå langt unna kirken?

Fordi i det bilde regimet prøver å vise til Damaskus sine innbyggere så skal det ikke være sørgende mennesker i Qassa. Dette er der øvre middelklasse bor. De som bor der er kristne og sekulære. De som bor der skal være redde for terroristene og støtte opp om regimet i frykt for alternativet. Fordi ved å være den han var. Med den bakgrunnen han hadde, så var Basel regimets verste fiende, og jeg er stolt over å ha kjent ham.

Advertisements

Boom!

Legg igjen en kommentar

I dag våknet jeg bokstavlig talt med et smell. Halvt i ørska kastet jeg på meg noen klær og løp opp på taket for å se etter den forventede røykskyen jeg regnet med ville stige opp fra et eller annet nærliggende område. Vel oppe på taket kunne jeg konstatere at jeg ikke var alene om å høre smellet, da det poppet opp med søvnige pysjamaskledde naboer over alt på takene rundt meg. Vi skuet alle forvirret rundt oss, men alt øyet kunne skue var nyankomne pysjamaser og den forventede støvskyen eller røyksøylen uteble.

Turen bar derfor ut av huset for å få et klarere bilde av hva som hadde skjedd. Jeg var sikker på at bomben hadde gått av nær der jeg bor eller vært ekstremt kraftig. Da bomben som gikk av i Bagdadgaten for ca. to uker siden ikke hadde vært kraftig nok til vekke meg, men kraftig nok til å vekke alle mine medbeboere, samt totalødelegge en tre fire hus og blåse ut vinduene til et titals andre. Jeg fulgte etter ambulanser, brannbiler og terrorutrustet politi til området rundt politistasjonen ved Victoriabroen (omtrent midt mellom Yousuf al-Azmeh og Hijaz) der smellet angivelig kom fra.

Bygningene rundt var imidlertid tilsynelatende uberørt av eksplosjonen, og det ble blant de skuelystne mumlet at dette nok hadde vært en lydbombe. Dette var inntil nylig et ukjent begrep for meg (kanskje noen med dypere bombekunnskap kan forklare dere mer), men det er enkelt sagt en bombe som lager en veldig kraftig eksplosjonsartet lyd, men som påfører liten eller ingen materiell skade. Det har i løpet av de siste ukene vært en rekke fortellinger om lydbomber som har blitt detonert i nabolag rundt omkring i Damaskus. Til nå (i skrivende stund gjelder det også denne bomben) har disse smellene ikke blitt rapportert i syrisk media, men bare blitt omtalt på ryktebørsen, og blir av mange omtalt som et middel for å forsøke og spre frykt i befolkningen uten å påføre for mye skade.

Dagens bombe var altså av det udramatiske slaget. Bomben i Bagdadgaten for to uker siden var det ikke. Som sagt våknet jeg ikke av smellet men ble i ettertid fortalt at vinduene i huset hadde ristet, som vanlig var statlig tv på åstedet umiddelbart og viste forferdelige bilder av kroppsdeler spredt utover en støvete asfalt. Av erfaring (se Bombe) visste jeg at disse bildene ofte ga et veldig uklart bilde av hvor stor eksplosjonen hadde vært så jeg bestemte meg for å oppsøke området.

Denne gangen hadde det utvilsomt gått av en kraftig bombe og husene i området rundt hadde store materielle skader. Det var også åpent for gud og hvermann å gå på sightseeing i bombekrateret. I sterk kontrast til hvordan forsøket på bombeskuing i desember hadde resultert i et besøk på sikkerhetstjenestens kontor. Det var derfor en relativt stor folkemengde som fotograferte skadene og veivet med syriske flagg mens de sang hyllestsanger til presidenten i gatene rundt krateret.

I motsetning til de tidligere bombene er det ingen spørsmål rundt størrelsen på denne bomben, fasadene (kanskje heller mangelen på fasader) på husene rundt taler en tydelig sak. Det betyr imidlertid ikke at det ikke er spørsmål rundt denne bomben også. Som dere sikkert vet hevder opposisjonen igjen at de ikke er ansvarlig, det samme gjelder The Free Syrian Army. Nå har heller aldri syriske myndigheter beskyldt dem for bomben, men tviholdt på sin al-Qaida vinkel (al-Qaida har så vidt jeg vet ikke funnet det bryet vært å kommentere dette). Det største ankepunktet mot at dette var en terroraksjon er at sikkerhetsbygget bomben ble detonert utenfor har vært et av de best bevoktede hus i Damaskus sentrum. Gatene rundt bygget har rutinemessig vært stengt for trafikk i tidsperioden bomben gikk av, og det har vært vanskelig å passere bygget i bil uten at vaktene ved veisperringene rundt bygget tar en rask titt inn i bilen. På tross av dette sikkerhetsoppbudet skal al-Qaida i følge myndighetene ha greid å kjøre en tankbil full av fyringsolje inn foran hovedinngangen for så å sprenge den. Det hele virker søkt og som en syrisk bekjent sa ”selv om man hadde hatt flaks og kommet seg ubemerket gjennom veisperringene, hvem kan få tak i en tankbil full av fyringsolje nå? Det er mangelvare over hele Syria og ingen kan få tak i så mye uten at myndighetene vet om det”.

Det har også vært rapportert kraftig i media om krigshandlinger i Mezzeh (området de fleste utenlandske ambassader ligger i), siden sist jeg skrev noe. En god venn av meg som bor tett nær episentret for disse ”krigshandlingene” forklarte at historien var noe overdrevet i media. I følge han hadde myndighetene funnet ut at The Free Syrian Army hadde en dekkleilighet i nabolaget hans og prøvd storme den. Det ente i en maskingeværduell som varte i rundt tre timer før myndighetene vant. Etter dette hadde det så vidt han kunne merke ikke vært noen ”krigshandlinger” i Mezzeh. I hvert fall ikke i det samme området.

Bombe II

Legg igjen en kommentar

Fredag smalt det igjen i Damaskus. Denne gangen i bydelen Midan. En bydel som ligger midt i Damaskus hjerte. En bydel der de ekte damaskianerne bor. De familiene som har levd her i århundrer. Midan og gamlebyen er begge byens hjerte og sjel, men der gamlebyen er sminket og staset opp, står Midan usminket og svett, litt tilbaketrukket, og betrakter sin påfugl av en søster med ironisk distanse.

Det var i Midan de første demonstrasjonene i Damaskus oppstod. Midan reagerte instinktivt på ”startskuddene” i Deraa, og siden den dagen har Midan vært den eneste bydelen sentralt i Damaskus, som har hatt demonstrasjoner mot regimet hver eneste fredag.

Det var derfor litt overraskende at ”al-Qaida” skulle velge akkurat denne bydelen som terrormål i sitt angrep på den syriske stat. Man skulle tro at en velfungerende terroristgruppe ville velge et mål i en regimetro bydel, og ikke i en bydel som i over ni måneder høylytt har uttrykt sin missnøye mot den samme staten.

Det er, som man muligens kan lese ut av teksten ovenfor, en stor skepsis i Damaskus’ gater og smug til regimets versjon av det som hendte på fredag. Ingen ser hva terroristene har å tjene på bomben, mange ser hva regimet kan tjene på et par kraftige eksplosjoner i hovedstaden. Hvis folk begynner å være enda mer redd for å bevege seg utendørs på fredager, så betyr det at hovedstaden ikke vil slutte seg til masseprotestene i år 2012 heller. Derfor mener mange at bombene for to uker siden skulle vise observatørene at regjeringen var truet av skruppelløse terrorister, mens bomben på fredag var en beskjed til Damaskus innbyggere om at de burde holde seg innendørs på fredager. For terrorister sprenger bomber over ”hele” Damaskus, selv/særlig der regimemotstanden er stor.

Bombe

Legg igjen en kommentar

Som mange sikkert har fått med seg sprengte det to bomber i Damaskus i går. Den statlige nyhetskanalen meldte at over 100 mennesker ble drept i angrepet, men reduserte raskt tallet til litt over 40. Den lokale nyhetskanalen var også raskt ute med å beskylde al-Qaida for bombeangrepene. Hvorfor al-Qaida skulle velge samme dag som de første observatørene fra den arabiske liga satte sine føtter på syrisk jord til å vise at hele den syriske revolusjonen egentlig var et terroristangrep på nasjonen, hadde derimot ikke nyhetsdamen noe klart svar på.

Folk i byen stilte seg raskt skeptisk til nyheten. Hvordan kunne over hundre mennesker død av to bomber på en stille fredag i Damaskus, når ”bare” rundt halvparten av det ble drept av tretten bomber på en travel torsdag i Bagdad? Statlig tv justerte som sagt antallet døde, men folk var fremdeles særdeles skeptisk til den informasjonen de fikk.

Nysgjerrigper som jeg er, så greide jeg ikke holde meg unna, og når kveldsmørket seg innover Damaskus bestemte jeg meg for å ta en spasertur i retning der bomben sprengte. Jeg tok to bevisste avstikkere fra raskeste rute. Først for å sjekke stemningen på plassen kalt ”de syv fontener”, der de regimetro regelmessig holder fester for å vise sin støtte til landets ”elskede” president. Dagen i går var intet unntak. Det var diktopplesning, allsang og taler til støtte for regime, men forbausende lite fokus på byens terrorofre. Den andre avstikkeren jeg tok var til hotellet der det ryktes at de nyankomne observatørene fra den arabiske liga bodde. Gatene rundt hotellet var stille og rolig, men befolket av særdeles mange par som mine turkamerater beskrev som shabiha-utseende (svære muskuløse menn, gjerne barbert på hode, men med helskjegg). Disse parene vandret rolig inn og ut av sidegatene rundt hotellet. Om det var for å avskrekke mulige protestanter fra å nærme seg hotellet eller om de bare nøt kveldsduften i Damaskus sine bakgater vites ikke.

Til slutt nærmet jeg meg eksplosjonsområdet. Den regionale sikkerhetstjenestens hovedkvarter, som nyhetene hadde nevnt som en av bygningene påvirket av eksplosjonen, lå ved siden av meg tilsynelatende uberørt. Idet vi trasket inn i gaten foran bygget ble vi av en spinkel stemme bedt om stoppe. En gutt utstyrt med rød treningsdress og kalashnikov hoppet frem fra parkeringsplassen på motsatt side av veien, og lurte på hvor vi var på vei hen. Vi svarte som sant var at vi ønsket og se på åstedet for bomben, som nyhetene hadde fortalt oss om. Dette forstod han lite av da han hevdet at skadene var små og det var veldig lite og se på. Han pekte til enden av gaten ca. 200 meter unna og sa at det var nabobygget, og som vi så fra der vi stod var det ingen skader å se på.

Vi hadde på dette tidspunkt tiltrukket oss en rekke mer eller mindre uniformerte menn som var særdeles usikker på hva de skulle gjøre med oss. Jeg var stor tilhenger av han som prøvde å dytte oss tilbake den veien vi kom fra, og mindre fan av han som gjerne ville ta oss med inn i sikkerhetstjenestens bygg. Det hele løste seg da en eldre mann i full uniform kom og viftet oss tilbake dit vi kom fra. Jeg pustet lettet ut, helt til en i mengden nevnte at han trodde jeg var utlending. Da jeg bekreftet dette faktum gryntet den eldre irritert og ba oss om å følge han inn i bygningen. Dette er en situasjon jeg ærlig talt prøver å unngå. Historiene om disse sikkerhetstjenestekontorene kan være ganske avskrekkende. Heldigvis ble vi dyttet inn på et kontor der personellet var opptatt i et tilsynelatende viktig kortspill. Det var derfor nok å vise frem pass og dumt presisere at nyhetene ikke hadde nevnt at området var sperret for befolkningen, for å bli kastet ut på gata igjen og bedt om å gå hjem.

Hva var så lærdommen av gårsdagens spasertur? I all hovedsak bidro den til at jeg deler den mistroen de fleste jeg møter har til den offisielle versjonen av denne bomben. Jeg var ca. 200 meter fra stedet det bomben sprengte og skadeomfanget virket lite. I den gaten jeg stod var det for eksempel ingen knuste ruter eller lignende. Når man legger til dette at veldig få mennesker i Damaskus beveger seg utenfor sin egen dør en fredags formiddag under de nåværende forhold, og at bomben gikk av i et område som hovedsakelig består av kontorer og butikker som også er stengt på fredager. Da virker antall døde misstenkelig høyt. Vi får se om det noen gang blir offentliggjort navnelister på ofrene. Inntil det gjøres vil jeg være skeptisk til al-Qaida teorien til statlig tv. For det er ikke demonstrantene og protestbevegelsen som tjener på en terrorist aksjon i Damaskus samme dag som de første observatørene fra Den arabiske ligas entrer landet?

%d bloggers like this: