Regimets verste fiende

Legg igjen en kommentar

På mandag satt jeg og fulgte med på en diskusjon på tv om hvordan verden burde reagere på krisen i Syria. Helt til slutt i programmet dukket det plutselig opp et kjent navn på skjermen og programlederen introduserte min venn Basel Shhaddeh, og en kortfilm han hadde laget om hvordan en søndag morgens idyll forandres med et smell for en liten gutt da bombene begynner å regne ned rundt ham. Kortfilmen er god, så jeg og den jeg satt sammen med var jublende glade for at den ble vist på en såpass kjent kanal som CNN. Gleden endret seg dessverre for da programlederen avsluttet programmet med følgende setning ”Basel Shhaddeh døde på mandag i byen Homs der han var for å rapportere om situasjonen til omverden”.

Vi som satt i sofaen var sjokkert. Vi hadde ikke vært på internett i løpet av de siste to dagene, så ingen av oss hadde fått med oss denne nyheten. Raske telefoner til felles venner ble tatt og ganske raskt ble det bekreftet at Basel hadde blitt drept i bombingen av i Homs dagen før.

Basel Shhaaddeh ble drept av militæret i Homs mandag 28. mai.

Basel var regimets verste fiende fordi han var godt utdannet, og hadde til og reist til USA for og forsette studiene sine.

Basel var regimets verste fiende fordi han hadde reist hjem igjen til Syria. Da han ikke orket å sitte på den andre siden av jorden og se på at landet han elsket ble slitt i filler av maktsyke mennesker som ikke hadde medfølelse for andre enn seg selv.

Basel var regimets verste fiende fordi han var en fri sjel. Han kjente Syria ut og inn etter at han hadde reist på kryss og tvers gjennom landet på sykkelen sin, og kjente også de omliggende landene og kulturene etter å ha kjørt på motorsykkel fra Syria til India.

Basel var regimets verste fiende fordi han var kristen og hadde vokst opp i Qassa, som ligger midt i Damaskus og grenser opp til mer kjente Bab Touma.

Basel var regimets verste fiende fordi han var alt det syriske regimet benekter at ”terroristene” er, og det var nok derfor vi på vei Basels minnegudstjeneste i går fikk beskjed om at myndighetene hadde gitt Basels familie beskjed om at de ikke ville tillate noen som helst ansamling av mennesker for å minnes Basel. Verken i kirken eller i hans familiehjem.

Siden vi allerede var på vei, gikk vi til kirken allikevel. Synet som møtte oss der var verre en jeg hadde kunnet forestille meg. Ved inngangen til kirken stod det vakter med kalashnikov i hendene og stoppet folk fra å gå inn, og i gatene rundt kirken var det samlet rundt femti sivilkledde og grønnkledde menn med batonger, køller og alt annet du kan bruke til å slå inn skallen på noen med.

I gatene rundt kirken vandret det svartkledde forvirrede mennesker i alle aldre, som med tårer i øynene ikke fant noe sted de kunne minnes sin venn. En gruppe på rundt på rundt 150 valgte allikevel å sette seg ned utenfor kirken. De ba først en kristen bønn før de leste verset al-Fatiha fra Koranen. Så begynte de å synge nasjonalsangen og andre nasjonalromantiske sanger. Responsen var øyeblikkelig. Under bønnen kom en mann ut fra kirken og ropte ut ”jeg forbanner alle de som ber for denne spionen, terroristen…”. Under sangen begynte mennene som hadde køller i hånd å rope ut ”vår sjel, vårt blod, vi ofrer for deg Bashar” for å overdøve sangen, før noen av dem gikk over til de sørgende og ba dem om å stoppe syngingen og forlate stedet slik at de ikke forstyrret mennenes hyllest av Bashar. Så fort den sørgende folkemengden var jagd bort så samlet køllemennene seg i en gruppe midt på plassen, før de marsjerte nedover gaten mens hyllest sangene til Bashar og regimet runget i veggene.

Så hvorfor ble familien til Basel nektet å holde minnegudstjeneste? Hvorfor var sikkerhetsoppbudet så stort i Qassa i går? Hvorfor ble kamera beslaglagt og sørgende jaget vekk fra gater som lå langt unna kirken?

Fordi i det bilde regimet prøver å vise til Damaskus sine innbyggere så skal det ikke være sørgende mennesker i Qassa. Dette er der øvre middelklasse bor. De som bor der er kristne og sekulære. De som bor der skal være redde for terroristene og støtte opp om regimet i frykt for alternativet. Fordi ved å være den han var. Med den bakgrunnen han hadde, så var Basel regimets verste fiende, og jeg er stolt over å ha kjent ham.

Advertisements

Å leve i en boble

Legg igjen en kommentar

Klokken tikker mot to der jeg står og ser på at en brødkø beveger seg sakte fremover. Det er natt, og siste sjanse til å få ferskt brød før fredag formiddags selvpålagte husarrest. Jeg har utført et av de eldste knepene i boka. Jeg har brakt med meg en jente. Hun minner om en slalåmkjører der hun passerer mann etter mann på sin vei fremover i køen. Alle forstår at hun også kommer til å kjøpe brød til meg, men hva skal man gjøre? I Damaskus så slipper damene foran i køen.

Min slu plan for raskere betjening i brødkøen viste seg også interessant på andre måter. På veien til bakeriet gikk praten som vanlig rundt rykter og ”fakta” som strømmet inn fra andre områder i Syria og Damaskus, og min venninne kom med et hjertesukk; ”jeg har litt lyst til og reise til Duma Jeg har familie der, og de forteller om tilstander jeg ikke en gang greier å forestille meg. Det er helt absurd. Der jeg bor snakker folk om hvor dårlig den nye DJen på Zodiac er (klubb i Damaskus), samtidig som fetteren min ringer og forteller meg at den og den er arrestert mens den og den er død. Og det verste er at jeg også snakker om DJen på Zodiac, for han har jeg hørt, mens når jeg snakker med familien min kan jeg bare si uff og oi og lignende fordi jeg aldri har sett noe som minner om det de snakker om.”

Duma er et område rett utenfor Damaskus, som har vært et protestsenter siden mars, og som for tiden også skal være et tilholdssted for The Free Syrian Army. Omtrent samtidig som jeg skrev de to første avsnittende av denne posten i går ryktes det at den syriske hæren gikk inn i Duma samt en rekke andre forsteder og bydeler øst i Damaskus. Rett etter dette skal de også visstnok ha utført ett artilleriangrep i Homs, som beskrives som det blodigste Syria har sett siden massakren i Hama i 82. Fra min fortauskafé i Damaskus sentrum var den eneste indikasjonen jeg kunne se til at noe foregikk at to minibusser med væpnede menn kjørte forbi samt en jeep med et maskingevær montert på taket.

Det ville være å lyve og si at dette ikke vekket en viss undring hos meg. Det er fremdeles ikke vanlig med maskingevær-jeeper kjørende rundt i Damaskus sentrum, men jeg kunne ikke forestille meg at det bare et par kilometer unna var krigslignende tilstander. For å sette dette i et Osloperspektiv så satt jeg på Majorstua og drakk kaffe, samtidig som kalashnikovene spraket og tanksene rullet i Groruddalen.

Denne absurde og kunstige stillheten som preger de mer og mer sjekkpointinfiserte sentrumsgatene begynner å gå inn på folk. Flere og flere er frustrert over at de selv ikke ser eller hører hva som forgår i resten av landet. Flyktningstrømmen inn til sentrum er for tiden så stor at det er umulig å fornekte at det er noe som foregår i byens utkanter, men hva skjer? Det er denne frustrasjonen og uvissheten som leder mennesker som min venninne inn på tanker om at det vill vært interessant og besøke venner og familie i andre deler av byen nå. Men lettere sagt enn gjort. Flere bekjente har den siste uken blitt bedt av soldater om å gjøre vendereis når de har dratt østover i byen. En bekjent som bor i Duma, men jobber i mitt nabolag fortalte at til og med han, rett som det er må overnatte hos venner i sentrum fordi han blir nektet å reise til sitt eget hjem.

Folk som bor i Damaskus sentrum føler seg mer og mer innesperret og frustrerte. For hvordan skal man forholde seg til noe man verken ser eller hører, verken opplever eller føler? Så kommer denne boblen til å sprekke, kommer damaskusianerne til å oppleve revolusjonen i real time? Hvem vet, ut fra antall nye sjekkpoint og stengte sentrumsgater virker regimet fast bestemt på å holde glasskuppelen som er senket over Damaskus tett og ren. Men det er noe skitt og riper på glassets østside.

%d bloggers like this: