Free Syrian Army

Legg igjen en kommentar

Ryktebørsen går varm i Damaskus om dagen. Det nærmeste du kommer sikre kilder fortalte forrige uke at byen Zabadani (nærme Damaskus) er kontrollert av rebellene i Free Syrian Army (FSA), og at myndighetene ikke bare har trukket militæret ut av byen, men også inngått en uoffisiell våpenhvile med rebellene. De siste dagene har lignende rykter også kommet svevende fra byen Idleb (nord, relativt nærme Tyrkia). Store deler av byen, visse forsteder og et par nabolandsbyer skal nå visstnok være kontrollert av rebellgrupper, som knytter seg til FSA.

Informasjonsbehovet i Damaskus er for tiden enormt. Få stoler på nyhetene og øyenvitner er ettertraktet. Så da vi hørte at en bekjent av oss hadde kommet tilbake etter ett lengre opphold i byen Deir az-Zur (nordøst, relativt nærme Irak). Var vi flere som stormet vedkommende i møte for å ha en liten spørsmålsrunde. Historiene fra byen var mer eller mindre lik andre protestsentra i Syria. Befolkningen lever i en slags makaber syklus som begynner med protester på fredag, før resten av uken brukes til begravelser av de som døde under fredagsprotestene eller begravelser av de som døde under protestene som fulgte de første begravelsene, før runddansen begynner på nytt igjen neste fredag. Samtidig sitter småbarnsfamilier, eldre, og de som ikke helt vet hva de mener eller hva de tørr hjemme. Der de venter på de få korte timene midt på dagen som regnes som trygge. Slik at de kan løpe ut, kjøpe litt brød og vann samt de dagligvarene som fremdeles finnes i butikkene. Barn mister skolegang fordi skoleveien regnes for å være for farlig og foreldre lar være å gå på jobb av samme grunn. En helt vanlig protestby med andre ord.

Helt til slutt i spørsmålsrunden kom det imidlertid frem informasjon som ikke har vært vanlig for protestbyene frem til nå. Vår informant fortalte at de siste dagene hadde menn som hevdet å representere FSA informert innbyggerne om at de burde hamstre det de trengte av mat før torsdag og fredag, samt at de som bodde i nærheten av offentlige bygninger burde vurdere å tilbringe helgen som overnattingsgjester hos venner i andre deler av byen. Demonstranter hadde også begynt å snakke om at de ikke kunne forsette denne runddansen lengre, og at det var på tide å slåss tilbake med mer enn slagord og demonstrasjonstog. Det ledet i følge vår ryktespreder opp til væpnet kamp i byen i morgen. Innbyggerne var inspirert av nyhetene fra Zabbadani og ville oppnå det samme i egen by.

Informasjonen ledet til en heftig diskusjon blant tilhørerne. Alle i forsamlingen er regimekritiske, men synet på hva FSAs rolle burde være var særdeles sprikende.

Den ene siden var helt enig i det som nå tilsynelatende skulle være FSAs strategi i Deir az-Zur. Det var på tide og kaste dette regimet, og det ville være ett nederlag om Bashar ville få oppleve demonstrasjonenes ettårs jubileum. ”Hver eneste dag blir protestanter drept. I dag meldte FN at de ikke lengre greide å holde telling på antall døde i Syria. Skal vi bare la regimet drepe alle som en av de som er ute i gatene? Nei, det er på tide å kjempe tilbake. Bashar er Gaddafi, ikke Mubarak. Han og resten av Assad-Makhlouf – familien vil aldri trekke seg frivillig,” var beskjeden fra denne gruppen.

En del av de andre ble åpenbart opprørte og redde av det de nå hørte fra sine venner, og den gamle leksa om at situasjonen i Syria tross alt var bedre enn hva borgerkrig hadde gjort med Irak og Libanon kom fort. Dette er på den andre siden også regimets argument og ble raskt og rasende slått tilbake av en av denne sidens egne; ”at situasjonen i Syria er bedre enn Irak og Libanon er tullball! Moderate tall melder om at over 5000 mennesker har blitt drept i løpet av de siste ti månedene og vi vet alle at det tallet sannsynligvis er mye, mye høyere. Når det er sagt er jeg imot at FSA skal begynne en angrepskrig. Nå når de opptrer som sikkerhetsstyrker rundt demonstrasjoner gjør de en god ting. De skuddvekslingene de kommer opp i da er imot regimets ”angrepsstyrker”, men det øyeblikk de begynner å angripe offentlige bygninger vil de drepe uskyldige militærvakter. FSA kan ikke hevde at de hoppet av fra militæret fordi de nektet å drepe sine brødre i demonstrasjonene, for så å drepe en bror fordi han står og røyker foran et offentlig kontor!”

Diskusjonen kom etter dette resonnementet inn på et umulig spor rundt hva som var verst av fortsatt døde demonstranter eller flere døde uskyldige militærvakter, og jeg valgte å la de tre ivrigste deltagerne sitte igjen å diskutere i fred.

På vei hjem gjennom Damaskus gater tok jeg imidlertid opp et poeng i samtalen jeg ikke hadde forstått, med min gåkamerat. Hvorfor var det relativ enighet om at disse militærvaktene var uskyldige, de representerte jo det samme militæret som drepte demonstrantene? Han så på meg litt overrasket over spørsmålet, og tente en sigarett før han forklarte ”du vet jo at vi har obligatorisk militærtjeneste, og du vet at spesialstyrkene og den virkelige slagkraften i militæret ligger i en relativt liten men veldig lojal, og selv om jeg hater og si det, en hovedsakelig alawittisk gruppe. Det er bare å legge sammen to og to, hvor tjenestegjør resten av oss? Vi blir sendt til byer på andre siden av landet og står og vokter en eller annen bygning der. Gutta som står vakt i Deir az-Zur er sannsynligvis brødrene til de som protesterer i Deraa og Homs. Du kan si mye dritt om regimet, men de er smarte. Alle tjenestegjør langt fra familie og venner, deres eneste venner i Deir az-Zur er andre militære. Det gjør det selvfølgelig vanskelig å hoppe av, for hvor skal du dra? Dreper vi disse gutta så dreper vi våre egne, men på den annen side, så må du det for å ta dem de står og vokter. De som gir ordre og opprettholder systemet. Det er et vanskelig spørsmål.”

Det er åpenbart at Syria beveger seg nærmere og nærmer en borgerkrig. En konflikt ingen egentlig ønsker, samtidig som ingen greier å se hvordan dette kan ende uten at mange flere uskyldige syrere dør. Så hva tror min venn, vil FSA innlede en væpnet kamp mot regimet i Deir az-Zur i morgen?

”Jeg tror ingenting lengre, jeg skal gi deg et svar på lørdag”, svarer han med et skjevt smil.

Advertisements

Kjedsomhetens revolusjon

Legg igjen en kommentar

Syria er om dagen full av ekstraordinære mennesker. Diverse nyhetskilder er fulle av historier om demonstranter som hver dag risikerer livet i gatene, mødre og fedre som tropper opp på politistasjoner og krever og få vite hvor deres barn blir holdt fengslet, leger som oppretter klinikker i sine egne hjem for å behandle skadede protestanter, og militære avhoppere som står vakt rundt torg og gater der demonstrasjoner holdes.

En annen gruppe som ofte nevnes er borgerjournalistene, som dokumenterer hva som forgår og rapporterer det de ser til omverden. En ting som imidlertid sjelden omtales er at noen av disse ikke er ”sivile” men syriske journalister, som bruker den lille ekstra friheten de har som journalister i den regimevennlige pressen til å samle informasjon, som de så kan sende ut til de internasjonale pressebyråene.

For øyeblikket sitter en av disse på rommet mitt. Hun er rundt 25 år og var inntil nylig en hardtarbeidende journalist i et syrisk presseorgan. Hun ble imidlertid avslørt som regimekritikker etter at noen fortalte sikkerhetstjenesten at hun hadde en facebookprofil under falskt navn. Der var det linker til opposisjonssider utenlandske artikler og annet skummelt. De visste heldigvis ikke at hun også som regel skrev to versjoner av hver sak hun dekket. Den ene fortalte hva redaktøren hennes ville høre, mens den andre fortalte hva hun hadde hørt i diverse byer hun ble sendt til. Sistnevnte ble som regel sendt til Reuters.

Straffen var derfor ”mild”. Hun mistet pressekortet sitt, fikk forbud mot å møte på arbeid, og fikk et stempel på identitetspapirene sine som i realiteten forbyr henne fra å oppholde seg andre steder enn Damaskus (arbeidssted) og hjembyen hennes. Siden hun ikke får være på jobb, får hun ikke lenger utbetalt normal lønn, men blir betalt for hver artikkel hun leverer som kommer på trykk. Hun er som hun sier med en lett latter i praksis en freelance journalist i et land der den slags for øyeblikket er tilnærmet forbudt.

En uventet side ved straffen forteller hun var imidlertid at hun ble kastet ut fra studiet sitt (etterutdanning for journalister) siden hun ikke lengre ble regnet som presse. ”Jeg var alltid opptatt med jobb eller studier, og likte det jeg gjorde. Nå tilbringer jeg meste parten av tiden hos familien min. Jeg kan dra til Damaskus, men hva skal jeg her? Det eneste jeg oppnår ved å reise hit er å bli kalt inn til avhør av en eller annen sikkerhetstjeneste.”

Situasjonen hennes er dessverre langt fra enestående. Flere og flere unge blir vingeklippet av regimet. De blir arrestert i forbindelse med en eller annen opposisjonell aktivitet og gjennom et lite stempel blir de i praksis fratatt friheten til å reise fritt. Dette lille stempelet gjør at du i hver eneste check point blir tatt ut til litt ekstra spørsmål, og trakassert litt mer enn resten av de som sitter i den samme minibussen. Så når det nå popper opp flere og flere offisielle og uoffisielle check points rundt om kring i Damaskus. Så betyr det at flere og flere unge sitter inne på rommet sitt og tvinner tommeltotter. Den største trusselen mot økt mobilisering og demonstrasjoner i hovedstaden er for øyeblikket at det å være opposisjonell virker som verdens kjedeligste yrke.

Demokrati = Islamisme ?

Legg igjen en kommentar

Tredje valgrunde er over i Egypt og det later til at islamistiske partier vil få opp mot to tredjedeler av stemmene. Dette har for å si det mildt ikke gått upåaktet hen i Damaskus. Trenden i Egypt har økt inspirasjonen og viljen til å drive denne revolusjonen i mål hos noen, og økt frykten og bremset demokratiseringsønsket hos andre i Damaskus. Skille går selvfølgelig mellom sunnimuslimer med islamistiske sympatier på den ene siden og de moderate sunnier, sekulære og minoritetsgruppene på den andre siden.

Regimet har alltid spilt på denne frykten. Beskjeden fra dem de siste førti årene har vært at valget står mellom al-Assad familiens liberale diktatur eller et islamistisk styre på linje med Saudi Arabia. Valget har for de fleste vært enkelt, så godt som ingen i Syria ønsker å bo i Saudi Arabia.

Det var derfor ikke overraskende da regimetilhengerne i nabolaget ropte meg inn i den lokale butikken, pekte på tv-skjermen som viser resultatene fra Egypt og ivrig fortalte meg ”Har du sett hva som skjer i Egypt. Det samme vil skje her. Syria er verre en Egypt. Det muslimske brorskap vil vinne et demokratisk valg og så vil de gjøre slutt på demokratiet, og vi vil leve i et nytt Saudi. Det er hva protestantene ønsker. De vil gjøre Syria om til Saudi Arabia.”

Den siste påstanden er selvfølgelig bare tull. Ingen av de sunnimuslimene med sympatier for brorskapet som jeg kjenner ønsker å bo i Saudi Arabia. Saudi er et land der unge menn bor i to år for å tjene penger før de reiser hjem til Syria, går på kafé, møter damer, og blir etablerte voksne med bolig, kone, barn og en vannpipe i munnviken. Men hva med de siste to påstandene. Er det slik at Syria er lik eller verre en Egypt? Vil islamistene få kontroll over parlamentet i et demokratisk valg, og vil de da gjøre slutt på demokratiet?

Om islamister i flertall vil lede til et islamistisk diktatur er det uttalige forskere med større hjerne enn meg som har uttalt seg om, og svarene de gir spriker i alle retninger. Så jeg tror jeg lar den problemstillingen ligge. Svaret vil vi vel uansett få i løpet av et par år når resultatet av styret til valgvinnerne i Egypt og Tunis er klart.

Når det kommer til påstanden om at Syria er lik eller verre enn Egypt, og om et demokratisk valg i Syria vil gi flertall til islamistene? Så er det en krystallkule det er lettere å spå i.

Hvis man ser på befolkningssammensetningen i Egypt og Syria blir det relativt raskt klart at Syria ikke er likt Egypt. I Egypt har du ca. 10 % kristne og 90 % sunnimuslimer. I Syria er det betydelig større diversitet. Det er ca. 74 % sunnimuslimer, 16 % andre muslimer (Shia, Alawite, Druze, Ismaili), 10 % kristne og et par jøder. Når man i tillegg legger til at ca. 10 % av befolkningen er kurdere (litt mer hvis alle kurdere får innvilget statsborgerskap), blir det klart at Syria skiller seg sterkt fra Egypt.

Hvis man så skiller vekk de folkegruppene som definitivt ikke vil stemme på et islamistisk parti, så forsvinner to tredjedels valgresultatet fra Egypt raskt.

De kristne og ”de andre muslimene” vil aldri stemme på brorskapet. Så har du kurderne som i all hovedsak er sunni, men som heller ikke vil stemme på et parti som representerer den arabiske majoritetsbefolkningen. Vi er nå nede i en mulig velgerbase for islamistene på 64 % av befolkningen. Rett under et to tredjedelsflertall i et demokratisk valgt parlament der de får hundre prosent av de arabiske sunni-stemmene. Dessverre for islamistene så har selv ikke Det muslimske brorskap i Syria sitt hovedkvarter i London noen tro på det. I denne velgermassen på 64 % av befolkningen skjuler det seg nemlig en relativt stor gruppe som vil klassifisere seg som sekulære, og som derfor ikke ønsker et økt fokus på islam i det offentlige. På toppen av dette kan man legge til at mer enn 40 % av den syriske befolkning bor på landsbygda og at Det muslimske brorskap i Syria tradisjonelt sett har rekruttert fra byene og hatt vansker med å få oppslutning hos de diverse stammene og beduinene, som i stor grad har støttet opp om Assadenes minoritets politikk.

Gruppen med velgere som brorskapet, salafistene og mer moderate grupperinger skal slåss om er dermed ikke i nærheten av de valgtallene som dukker opp i Egypt. De fleste sympatisører med brorskapet jeg kjenner her og syriakjennere jeg har snakket med regner dermed med at brorskapet i et demokratisk valg ikke vil få mer en mellom 20-25 % av stemmene.

Dette vil sannsynligvis gjøre dem til Syrias største parti, men det vil ikke gi dem mulighet til å ta kontroll over parlamentet eller gjøre Syria om til Saudi Arabia.

(All statistikk er hentet fra CIA The World Factbook)

Bombe II

Legg igjen en kommentar

Fredag smalt det igjen i Damaskus. Denne gangen i bydelen Midan. En bydel som ligger midt i Damaskus hjerte. En bydel der de ekte damaskianerne bor. De familiene som har levd her i århundrer. Midan og gamlebyen er begge byens hjerte og sjel, men der gamlebyen er sminket og staset opp, står Midan usminket og svett, litt tilbaketrukket, og betrakter sin påfugl av en søster med ironisk distanse.

Det var i Midan de første demonstrasjonene i Damaskus oppstod. Midan reagerte instinktivt på ”startskuddene” i Deraa, og siden den dagen har Midan vært den eneste bydelen sentralt i Damaskus, som har hatt demonstrasjoner mot regimet hver eneste fredag.

Det var derfor litt overraskende at ”al-Qaida” skulle velge akkurat denne bydelen som terrormål i sitt angrep på den syriske stat. Man skulle tro at en velfungerende terroristgruppe ville velge et mål i en regimetro bydel, og ikke i en bydel som i over ni måneder høylytt har uttrykt sin missnøye mot den samme staten.

Det er, som man muligens kan lese ut av teksten ovenfor, en stor skepsis i Damaskus’ gater og smug til regimets versjon av det som hendte på fredag. Ingen ser hva terroristene har å tjene på bomben, mange ser hva regimet kan tjene på et par kraftige eksplosjoner i hovedstaden. Hvis folk begynner å være enda mer redd for å bevege seg utendørs på fredager, så betyr det at hovedstaden ikke vil slutte seg til masseprotestene i år 2012 heller. Derfor mener mange at bombene for to uker siden skulle vise observatørene at regjeringen var truet av skruppelløse terrorister, mens bomben på fredag var en beskjed til Damaskus innbyggere om at de burde holde seg innendørs på fredager. For terrorister sprenger bomber over ”hele” Damaskus, selv/særlig der regimemotstanden er stor.

De grønne bussenes retur

Legg igjen en kommentar

Etter måneders fravær har de offentlige grønne bussene returnert til Damaskus sine gater. Under mitt opphold i Damaskus i vår forsvant plutselig disse grønne larvene fra gatebildet, og dukket opp igjen som transportkjøretøy for militært personell der de fartet fra protestby til protestby.

Hva gjorde at myndighetene plutselig bestemte seg for at disse bybussene ikke lenger var essensielle for å stoppe de væpnede bandene som i følge dem herjer rundt i Syria? Svaret er ganske enkelt at observatørene fra den arabiske liga ba myndighetene i Syria om å sette bussene tilbake i normal drift. Returen av de grønne bussene var oppmuntrende for damaskusianerne. Her hadde observatørene før de hadde satt sitt første fotavtrykk i støvet rundt flyplassen hatt en reel innvirkning på dagliglivet til en vanlig syrisk arbeidsmaur. Skulle ”supperådet” Den arabiske liga virkelig utgjøre en forskjell i den syriske hverdagen? Skulle året 2011 slutte med en følelse av at ting ville bli roligere i 2012?

Alt håp ble raskt slukket av lederen for observatørene Mohammed Ahmed Mustafa al-Dabi, som etter en dag i Homs konkluderte med at det ikke virket som om myndighetene hadde overgått noen grenser i sin behandling av demonstrasjonene. Dette utsagnet leverte han etter en dag der medlemmer av delegasjonen hans kunne sees på youtube-klipp med maskingeværsalver gjallende i bakgrunnen og nabolaget Baba Amr ble truffet av sin ”daglige” runde med artilleriild.

Bekjente i Damaskus var ikke overrasket. De var heller ikke skuffet. Det rådet mer en salgs hva var det jeg sa stemning. Hva forventer man når man setter en tidligere sikkerhetsoffiser fra Bashir-regimet i Sudan til å lede en observatørdelegasjon som skal etterforske menneskerettighetsbrudd. I beste fall så er Mohammed Ahmed Mustafa al-Dabi akklimatisert i Darfur og ser ikke et enkelt overgrep for skogen av menneskerettighetsbrudd. I verste fall så har en av mine mest pessimistiske bekjente rett i sin påstand om at forhandlingene som ledet opp til at Syria aksepterte observatørene. Var en forhandling om hva som skulle stå i den endelige rapporten og at obervatørlederen skulle være en person som aksepterte å bli fortalt hva han skulle si.

Sannheten ligger muligens mellom disse ytterpunktene. Observatørlederen virker mer korrupt enn et gjennomsnittlig syrisk parlamentsmedlem, men man kan jo håpe på at et par av de 150 observatørene tar bladet fra munnen og forteller omverdenen om hva de ser. Vi har jo blant annet observatører fra et revolusjonært Egypt, som forhåpentligvis føler seg oppglødd av sin nyervervede ytringsfrihet. Det var derfor gledelig å våkne opp i går morges til nyheten om at en av de egyptiske observatørene har meldt om at han med egne øyne har sett snikskyttere i områder av Homs der militæret skulle ha trukket seg ut, og at han har bedt regimet om å fjerne disse.

Ingen i Damaskus tror at dette vil skje, men de fikk jo bussene sine tilbake. På den annen side er det kanskje lettere for en gammel sudansk general å lukke øynene for et par snikskyttere og noen tanks, enn det er å ignorere irrgrønne sporveisbusser stappfulle av militære fartende rundt observatørbilen hans.

Nyttår

Legg igjen en kommentar

Nyttår i Damaskus. Det er litt vanskelig å feire nyttår et sted der nasjonen befinner seg i opprørstemning, og dine bekjente enten befinner seg i en kollektiv depresjon eller i en manisk partystemning som innebærer ansiktsmaling av typen ”vi elsker Bashar” i pannen.

Som prinsipiell motstander av ansiktsmaling valgte jeg å dra til en hjemmefest hos en heller apolitisk type. En person du finner mange av i Damaskus om dagen. Han liker ikke systemet, men er ikke villig til å risikere god jobb, lønn og levestandard for å endre det. Det var allikevel et flertall av regimemotstandere på festen. Dette var tross alt folk som valgte å holde seg vekk fra gater, torg og klubber, slik at de slapp å forholde seg til Bashar-sangene og all ansiktsmalingen som preget resten av byen.

Stemningen på festen var derfor ballansert og rolig, og i stor grad preget av at en av festdeltagerne kunne fortelle i første person om situasjonen i Homs. Men som alltid på nyttårsaften så tar stemningen seg opp når klokken tikker mot midnatt og da strømmen forsvant rett før nedtellingen nådde null var stemningen på topp og settingen bokstavelig sagt beksvart. Så da nyttårsangen (egentlig en bursdagssang) nådde slutten forsatte forsamlingen i et uoffisielt andrevers, mens huseier fortvilet ropte noe om naboer og leende forklarte et kamera som filmet at han ikke ante hva de sang om.
 

سنة حلوة يا جميل
سنة حلوة يا جميل
سنة حلوة, سنة حلوة, سنة حلوة يا جميل

سنة سودا يا بشار
سنة سودا يا بشار
سنة سودا, سنة سودا, سنة سودا يا بشار

(et fint år for deg du vakre)
(et fint år for deg du vakre)
(et fint år, et fint år, et fint år for deg du vakre)

(et mørkt år for deg Bashar)  
(et mørkt år for deg Bashar)
(et mørkt år, et mørkt år, et mørkt år for deg Bashar)
 

Godt Nytt år!

%d bloggers like this: