Forfatter av bloggen har forlatt Syria

Legg igjen en kommentar

Hei,

jeg forlot Syria for ca. en uke siden og bloggen avslutter med dette.

Her kan dere lese avsluttningsspalten min i Dagbladet

det kan ogsaa hende at jeg vil poste de tidligere innleggene i Dagbladet her naar jeg kommer til Norge og faar tilgang til dem. Foreloebig har de bare vaert publisert i papiravisen saa vidt jeg vet, men intill videre sier jeg adjoe og takker for utrolig mange lesere.

Bjorn Heger

Advertisements

Kronikk i Dagbladet

Legg igjen en kommentar

Her er link til en kronikk i Dagbladet den 19. juli. Kronikk

Det var også starten på en dagboklignende spalte av meg i Dagbladets papirutgave

En tur i byen

Legg igjen en kommentar

De siste dagene har lyden av maskingeværsalver og eksplosjoner vært et nattlig fenomen her i Damaskus. Vi har kunnet sitte på taket der vi bor og hørt hvordan lyden av kamphandlingene har beveget seg rundt omkring i byen.

”Hvor kommer det fra?”

”Harasta”

”Tror du vi hører Harasta herfra? Det er nok nærmere, kanskje Berze.”

”Ja, muligens. Oi, ny eksplosjon! Hva ligger over der, Rukn al-Din?”

”Tror det. Hør, maskingeværlyden er mye skarpere over her nå!”

”Ja de er nærmere, mulig de er ved Abasiin square.”

”Kanskje de beveger seg fra Berze ned mot sentrum. Hør, nå begynner skyting over i Rukn al-Din også”

Og slik har no dagan gått her i Damaskus. Inntil i går, da natten virket stille og rolig. Kanskje var folk opptatt med å se på fotball. Tyskland er vanvittig populære her. I hvert fall virket kvelden så rolig at jeg, etter å ha konstatert at Tyskland slo Portugal på en kafé i Souq Sarouja, valgte å gå på en spasertur for å se hvordan stemningen var i resten av byens livlige områder.

Da jeg ankom Damaskus for første gang ville en tur fra Souq Sarouja til Bab Sharqi en lørdag kveld betydd at jeg hele veien ville vært eksponert for et yrende folkeliv i gatene, samt åpne butikker, spise og drikke – steder. I juni i fjor ville jeg i stor grad ha opplevd det samme, selv om utlendingene var borte fra bybildet. På lørdag derimot er det vanskelig å kalle Damaskus for noe annet enn folketom.

Grunnen til dette er at antall våpen du ser i Damaskusnatten gjør en spasertur generelt veldig lite hyggelig. Direkte etter at jeg forlot Sarouja i retning gamlebyen møtte jeg en sjekkpost der en fem seks kalashnikover sjekket bagasjerom og identitetspapirer. Etter å ha passert dette ”hinderet” observerte jeg at en jeep i sivil stoppet en taxi og sjekket hans identitetspapirer, før jeg svingte inn i Souq Hamidiye.

For folk som har vært i Damaskus kjennetegnes Hamidiyeh av et yrende folkeliv, god iskrem og et evig mas om å kjøpe pashminasjerf. I går møtte jeg ikke en ubevæpnet person på min vei gjennom souqen. Det jeg derimot møtte var en provisorisk sjekkpost midt mellom stengte butikker, før jeg ble varmt tatt imot av fire kalashnikover på plassen foran Umayade moskeen. Det er tydeligvis lite som er så kjedelig som å vokte en folketom plass, og et hvert besøk ble sett på som en mulig fremtidig venn.

Etter dette gikk turen ned Qaimarryeh, som med glede å melde var våpenfri, før jeg svingte opp til mushroom park der jeg kjøpte en obligatorisk øl og satte meg ned for å observere ”livet”. Livet bestod av et kjærestepar på en av benkene og to Sudanesere som diskuterte hva som var best av afrikansk og amerikansk musikk. Stemningen var altså langt fra den elektriske stemningen flere norske studenter har opplevd i denne parken tidligere. Det var imidlertid et annet liv jeg kunne observere fra min plass i parken og det var trafikken i straight street.

I løpet av den halvtimen det tok å drikke opp ølen passerte det en to tre vandrende kalashnikover, pluss to politibiler med geværmunninger stikkende ut av vinduet i baksete, samt at en sivil jeep med fire bevæpnede adidasbuksebekledde menn på lasteplanet passerte parken to ganger. Den tredje gangen denne bilen passerte valgte jeg og reise meg å gå i motsatt retning.

Turen gikk derfor bort straight street i retning Medhat Basha. På veien kjørte først en politibil forbi oss med en dundrende diskoversjon av en av de mange basharsangene ut av høytalerne, mens de lykkelig veivet med kalashnikovene sine ut av vinduene. Før en annen politibil fant det hysterisk morsomt å kjøre rolig opp bak oss, for så å tute kraftig før de raste forbi. Når vi nådde Medhat Basha var imidlertid all trafikk borte og vi vandret igjen gjennom en spøkelsessouq. Eller det trodde vi inntil en dør til venstre for oss plutselig åpnet seg og to sivilkledde menn, selvsagt bærende på kalashnikover, kom vandrende ut og stilte seg opp midt i gaten for å vise at de var der og så oss.

I enden av Medhat Basha hadde jeg allerede bestemt meg for å vende nesen hjemover, og fikk bekreftet at det var en god ide da jeg passerte to menn i militæruniform bærende på det som ikke var en kalashnikov, men i følge min turkamerat et amerikansk våpen. Disse mennene valgte i det vi hadde gått forbi å ta ladegrep og fikk våpnet sitt til å lage den litt ubehagelige klikk-klikk lyden, som en særdeles lite subtil måte å si ”gå hjem” på.

Det er ikke vanskelig å forstå at de fleste syrere ikke gidder å bevege seg ute på kveldstid lenger. Etter min spasertur i Damaskus mest ikoniske område har jeg på ingen måte lyst til å bevege meg rundt i gamlebyen på nattestid igjen. Hvem ønsker å måtte legitimere seg på hvert eneste gatehjørne? Hvem ønsker å bli trakassert av politi og sivilt borgervern, som gang etter gang peker på deg med maskingevær? Svaret er ingen og som resultat av det er byen tom.

Damaskus er en by full av frykt og maskingevær, og enten du er pro eller anti så holder du deg hjemme etter klokken tolv om natten.

12 år og flyktning i eget land

Legg igjen en kommentar

Sist helg tilbrakte jeg i leiligheten til en familie jeg kjenner godt her i Damaskus. Dette er ikke særlig spesielt. Blir man godt kjent med en person blir man raskt invitert hjem til familien og før man vet ordet av det er man venn med alt fra bestemor til baby. Det som gjorde dette oppholdet litt mer spesielt var at jeg ikke var eneste gjest. Leiligheten huset også deler av en familie fra Duma.

Familien hadde flyktet inn til Damaskus da kampene i forstaden begynte forrige uke, og hadde blitt tvunget til å bli værende i diverse leiligheter i byen da kampene vedvarte. Diskusjonen gikk kontinuerlig om når de skulle returnere. Mor i familien ville reise tilbake til sitt eget hjem så fort som mulig, far var mer avventende og sa at de ville vente inntil hans kontakter i Duma kunne melde om ”trygg” reisevei, mens eldste sønn ble rasende hver gang diskusjonen kom opp og hevdet at det ville være idioti og returnere til bydelen så lenge situasjonen i Syria er som den er. Han har de siste månedene bodd fast i denne leiligheten i Damaskus. Han jobber i byen, og reisemulighetene fra Duma de siste månedene har vært så usikre og tidkrevende at de ikke lar seg kombinere med jobb i Damaskus. Dette har resultert i at han til tider har vandret rundt som en zombie, grå i ansiktet av frykt for sin egen families sikkerhet i forstaden.

Det var derfor hyggelig å se ham nå, der han drakk te med sin far og spilte data med sin lillebror. Fullstendig avslappet, lykkelig og hundre prosent sikker på tilstanden til resten av familien.

Lillebror var 12 år gammel og hadde data som hobby. Han satte stor pris på at det kom noen nye par føtter vandrende over dørterskelen. Å leve som flyktning langt unna skolekamerater og venner var åpenbart gørrkjedelig, selv om han hevdet at han var vant til det da skolen i Duma allerede har vært stengt i flere måneder. Han fortalte ivrig at han under forrige angrep på Duma hadde fått akutt blindtarmbetennelse og hadde måttet dra på sykehuset midt under de verste angrepene, og ler godt når han forteller at den eneste andre pasienten på hele sykehuset var en liten gutt med brukket arm. Alle med skader som kan tolkes som å stamme fra demonstrasjonene eller gatekampene holder seg nemlig langt unna sykehuset forteller han. Før han forsetter ”legene fortalte alle at vi måtte bli værende på sykehuset fordi det hadde blitt for sent til å gå hjem den natten. Moren til den andre gutten ville imidlertid hjem til resten av familien sin og forlot sykehuset. Rett etter at hun gikk ut døren ble hun skutt i hodet av en snikskytter og døde”. Historien blir fortalt med en litt nervøs latter, før en forteller han at historien ikke er morsom. Lillebror korrigerer da raskt seg selv og sier ” det er ikke morsomt, men det er slik det er”.

Når jeg kom hjem til meg selv igjen på søndag greide jeg ikke å få historiene hans ut av hodet. Resten av historiene han fortalte hadde jeg i all hovedsak hørt fra før, men det er noe eget med historier fra barnemunn. Det kommer plutselig mye nærmere når en person som så vidt rekker deg til navlen forteller deg om hvordan fem av skolekameratene hans ble arrestert i skolegården og banket opp av godt voksne menn. Når en som ikke har kommet i stemmeskiftet forteller deg om mødre som blir skutt i hodet av snikskyttere i det de forlater sykehuset. Det blir med en gang mye vankeligere og opprettholde avstanden da.

I det jeg tenker disse tankene smeller det kraftig og vi hører den usmakelige ræppen til maskingeværene begynne. Vel oppe på taket smeller den andre bomben og vi kan konstatere at vi for første gang også kan se en del av geværilden der den seiler som små stjerneskudd over himmelen mellom oss og fjellet (Mount Qassion), og jeg tar meg selv i å tenke at jeg håper at denne krigen aldri når mitt nabolag og de barna som daglig skyter på meg med pinnepistolene sine i gaten utenfor huset mitt. For jeg kan tolerere en askegrå 25 åring og et par bomber og granater, men en generasjon med barn som lattermildt forteller om statsautorisert drap utenfor sykehusdøren er en forbrytelse mot menneskeheten.

%d bloggers like this: