Regimets verste fiende

Legg igjen en kommentar

På mandag satt jeg og fulgte med på en diskusjon på tv om hvordan verden burde reagere på krisen i Syria. Helt til slutt i programmet dukket det plutselig opp et kjent navn på skjermen og programlederen introduserte min venn Basel Shhaddeh, og en kortfilm han hadde laget om hvordan en søndag morgens idyll forandres med et smell for en liten gutt da bombene begynner å regne ned rundt ham. Kortfilmen er god, så jeg og den jeg satt sammen med var jublende glade for at den ble vist på en såpass kjent kanal som CNN. Gleden endret seg dessverre for da programlederen avsluttet programmet med følgende setning ”Basel Shhaddeh døde på mandag i byen Homs der han var for å rapportere om situasjonen til omverden”.

Vi som satt i sofaen var sjokkert. Vi hadde ikke vært på internett i løpet av de siste to dagene, så ingen av oss hadde fått med oss denne nyheten. Raske telefoner til felles venner ble tatt og ganske raskt ble det bekreftet at Basel hadde blitt drept i bombingen av i Homs dagen før.

Basel Shhaaddeh ble drept av militæret i Homs mandag 28. mai.

Basel var regimets verste fiende fordi han var godt utdannet, og hadde til og reist til USA for og forsette studiene sine.

Basel var regimets verste fiende fordi han hadde reist hjem igjen til Syria. Da han ikke orket å sitte på den andre siden av jorden og se på at landet han elsket ble slitt i filler av maktsyke mennesker som ikke hadde medfølelse for andre enn seg selv.

Basel var regimets verste fiende fordi han var en fri sjel. Han kjente Syria ut og inn etter at han hadde reist på kryss og tvers gjennom landet på sykkelen sin, og kjente også de omliggende landene og kulturene etter å ha kjørt på motorsykkel fra Syria til India.

Basel var regimets verste fiende fordi han var kristen og hadde vokst opp i Qassa, som ligger midt i Damaskus og grenser opp til mer kjente Bab Touma.

Basel var regimets verste fiende fordi han var alt det syriske regimet benekter at ”terroristene” er, og det var nok derfor vi på vei Basels minnegudstjeneste i går fikk beskjed om at myndighetene hadde gitt Basels familie beskjed om at de ikke ville tillate noen som helst ansamling av mennesker for å minnes Basel. Verken i kirken eller i hans familiehjem.

Siden vi allerede var på vei, gikk vi til kirken allikevel. Synet som møtte oss der var verre en jeg hadde kunnet forestille meg. Ved inngangen til kirken stod det vakter med kalashnikov i hendene og stoppet folk fra å gå inn, og i gatene rundt kirken var det samlet rundt femti sivilkledde og grønnkledde menn med batonger, køller og alt annet du kan bruke til å slå inn skallen på noen med.

I gatene rundt kirken vandret det svartkledde forvirrede mennesker i alle aldre, som med tårer i øynene ikke fant noe sted de kunne minnes sin venn. En gruppe på rundt på rundt 150 valgte allikevel å sette seg ned utenfor kirken. De ba først en kristen bønn før de leste verset al-Fatiha fra Koranen. Så begynte de å synge nasjonalsangen og andre nasjonalromantiske sanger. Responsen var øyeblikkelig. Under bønnen kom en mann ut fra kirken og ropte ut ”jeg forbanner alle de som ber for denne spionen, terroristen…”. Under sangen begynte mennene som hadde køller i hånd å rope ut ”vår sjel, vårt blod, vi ofrer for deg Bashar” for å overdøve sangen, før noen av dem gikk over til de sørgende og ba dem om å stoppe syngingen og forlate stedet slik at de ikke forstyrret mennenes hyllest av Bashar. Så fort den sørgende folkemengden var jagd bort så samlet køllemennene seg i en gruppe midt på plassen, før de marsjerte nedover gaten mens hyllest sangene til Bashar og regimet runget i veggene.

Så hvorfor ble familien til Basel nektet å holde minnegudstjeneste? Hvorfor var sikkerhetsoppbudet så stort i Qassa i går? Hvorfor ble kamera beslaglagt og sørgende jaget vekk fra gater som lå langt unna kirken?

Fordi i det bilde regimet prøver å vise til Damaskus sine innbyggere så skal det ikke være sørgende mennesker i Qassa. Dette er der øvre middelklasse bor. De som bor der er kristne og sekulære. De som bor der skal være redde for terroristene og støtte opp om regimet i frykt for alternativet. Fordi ved å være den han var. Med den bakgrunnen han hadde, så var Basel regimets verste fiende, og jeg er stolt over å ha kjent ham.

12 år og flyktning i eget land

Legg igjen en kommentar

Sist helg tilbrakte jeg i leiligheten til en familie jeg kjenner godt her i Damaskus. Dette er ikke særlig spesielt. Blir man godt kjent med en person blir man raskt invitert hjem til familien og før man vet ordet av det er man venn med alt fra bestemor til baby. Det som gjorde dette oppholdet litt mer spesielt var at jeg ikke var eneste gjest. Leiligheten huset også deler av en familie fra Duma.

Familien hadde flyktet inn til Damaskus da kampene i forstaden begynte forrige uke, og hadde blitt tvunget til å bli værende i diverse leiligheter i byen da kampene vedvarte. Diskusjonen gikk kontinuerlig om når de skulle returnere. Mor i familien ville reise tilbake til sitt eget hjem så fort som mulig, far var mer avventende og sa at de ville vente inntil hans kontakter i Duma kunne melde om ”trygg” reisevei, mens eldste sønn ble rasende hver gang diskusjonen kom opp og hevdet at det ville være idioti og returnere til bydelen så lenge situasjonen i Syria er som den er. Han har de siste månedene bodd fast i denne leiligheten i Damaskus. Han jobber i byen, og reisemulighetene fra Duma de siste månedene har vært så usikre og tidkrevende at de ikke lar seg kombinere med jobb i Damaskus. Dette har resultert i at han til tider har vandret rundt som en zombie, grå i ansiktet av frykt for sin egen families sikkerhet i forstaden.

Det var derfor hyggelig å se ham nå, der han drakk te med sin far og spilte data med sin lillebror. Fullstendig avslappet, lykkelig og hundre prosent sikker på tilstanden til resten av familien.

Lillebror var 12 år gammel og hadde data som hobby. Han satte stor pris på at det kom noen nye par føtter vandrende over dørterskelen. Å leve som flyktning langt unna skolekamerater og venner var åpenbart gørrkjedelig, selv om han hevdet at han var vant til det da skolen i Duma allerede har vært stengt i flere måneder. Han fortalte ivrig at han under forrige angrep på Duma hadde fått akutt blindtarmbetennelse og hadde måttet dra på sykehuset midt under de verste angrepene, og ler godt når han forteller at den eneste andre pasienten på hele sykehuset var en liten gutt med brukket arm. Alle med skader som kan tolkes som å stamme fra demonstrasjonene eller gatekampene holder seg nemlig langt unna sykehuset forteller han. Før han forsetter ”legene fortalte alle at vi måtte bli værende på sykehuset fordi det hadde blitt for sent til å gå hjem den natten. Moren til den andre gutten ville imidlertid hjem til resten av familien sin og forlot sykehuset. Rett etter at hun gikk ut døren ble hun skutt i hodet av en snikskytter og døde”. Historien blir fortalt med en litt nervøs latter, før en forteller han at historien ikke er morsom. Lillebror korrigerer da raskt seg selv og sier ” det er ikke morsomt, men det er slik det er”.

Når jeg kom hjem til meg selv igjen på søndag greide jeg ikke å få historiene hans ut av hodet. Resten av historiene han fortalte hadde jeg i all hovedsak hørt fra før, men det er noe eget med historier fra barnemunn. Det kommer plutselig mye nærmere når en person som så vidt rekker deg til navlen forteller deg om hvordan fem av skolekameratene hans ble arrestert i skolegården og banket opp av godt voksne menn. Når en som ikke har kommet i stemmeskiftet forteller deg om mødre som blir skutt i hodet av snikskyttere i det de forlater sykehuset. Det blir med en gang mye vankeligere og opprettholde avstanden da.

I det jeg tenker disse tankene smeller det kraftig og vi hører den usmakelige ræppen til maskingeværene begynne. Vel oppe på taket smeller den andre bomben og vi kan konstatere at vi for første gang også kan se en del av geværilden der den seiler som små stjerneskudd over himmelen mellom oss og fjellet (Mount Qassion), og jeg tar meg selv i å tenke at jeg håper at denne krigen aldri når mitt nabolag og de barna som daglig skyter på meg med pinnepistolene sine i gaten utenfor huset mitt. For jeg kan tolerere en askegrå 25 åring og et par bomber og granater, men en generasjon med barn som lattermildt forteller om statsautorisert drap utenfor sykehusdøren er en forbrytelse mot menneskeheten.

Duma i dag

Legg igjen en kommentar

Som de som følger denne bloggen vet så tilbrakte jeg en dag i Duma (se en tur til Duma) for en tid tilbake siden. I går begynte det å gå rykter om at hæren hadde startet et storangrep på forstaden, så litt utpå kvelden kom min dumakontakt over på besøk for å berette hvordan situasjonen var.

Han fortalte at det for et par dager siden hadde blitt lekket informasjon om at det ville bli utført massearrestasjoner i Duma denne torsdagen, så folk tilknyttet The Free Syrian Army (FSA) hadde begynt å gjemme våpen og ammunisjon slik at de ikke ville gå tapt i arrestasjonene. Torsdag morgen viste det seg imidlertid at hæren ikke hadde planlagt en dør til dør aksjon med påfølgende arrester, men ett fullskala angrep på forstaden. 50 tanks rullet inn i forstaden fra alle kanter og begynte å beskyte byen, og siden de fleste våpen var gjemt bort ble ingen stor motstand stablet på bena før hæren trakk seg ut av forstaden rundt klokken ett.

Resultatet var en rekke døde (antallet er foreløpig uvisst), den yngste 7 og den eldste 82 år, begge som et resultat av at huset de var i raste ned rundt dem. I tillegg til dette relativt vanlige utfallet av å bruke tanks i tettbebygde strøk hadde hæren også i følge min kilde utført en aksjon som inntil nå har vært uvant kost i Duma. Ved plassen der jeg observerte protestene forrige gang, foran den store moskeen hadde flere butikker blitt robbet for varer før de hadde tent på dem. I tillegg til dette hadde de brutt seg enn i moskeen der de hadde utført en rekke handlinger som blir sett på som spottende og blasfemisk mot Islam og for så vidt en hver annen religion.

Denne provokasjonsstrategien er ny og er i følge min kontakt en åpenbar strategi for å tvinge frem mer militant islamistisk retorikk i Duma slik at regimet kan hevde at de hele tiden har snakket sant når de hevder at de slår tilbake et islamistisk opprør med røtter i al-Qaida. Så hvorfor denne provokasjonen nå og ikke for ett år siden da protestene i Duma begynte? I all hovedsak er nok svaret på dette at det inntil nylig var vanskelig å spore noe som lignet på militant islam i demonstrasjonene i Duma. Det virket som forstaden var unisont enige om at forandring var nødvendig og FSA ble sett på som folkets beskyttere. Forstaden satte til og med opp et uavhengig råd til å megle mellom FSA og den regulære hæren slik at de kunne begrense kamphandlinger og antall sivile ofre så mye som mulig. For en tid tilbake siden endret imidlertid dette seg. To væpnede grupperinger nektet å samarbeide med FSA og en av disse valgte også å bære al-Qaidas svarte flagg i demonstrasjoner og andre protestaksjoner. ”Det er på bakgrunn av dette” sier min kontakt ”at hæren nå ødelegger Koranen og urinerer i moskeen. De ønsker at flere skal slutte seg til denne grupperingen slik at tv-bildene fra demonstrasjonene vil vise vesten at det står mellom Assad og al-Qaida, og ikke Assad og det syriske folket.”

Det er uklart hvor denne al-Qaida grupperingen kommer fra. Forklaringene du får svinger fra at dette er FSAs sanne ansikt til at dette er medlemmer av regimet som later som de er opposisjon for å underminere opposisjonens krav om demokrati. Sannheten ligger nok som alltid et sted imellom. Det har vært flere situasjoner der regimetilhengere har posert som opposisjon, men det er ingen grunn til å tro at det ikke finnes militante islamister blant den ekte opposisjonen også. Som en annen venn av meg sa når jeg spurte han om hva han trodde ”Det er sannsynligvis en 20 -30 stykker som støtter al-Qaida i Norge, så hvorfor skulle det ikke være en 20-30 stykker i Duma? At de er medlemmer av FSA derimot tror jeg ikke på, så vidt jeg vet så har det vært mye krangling mellom FSA og folk som har ønsket å flagge dette flagget i demonstrasjonene der.”

Så vil regimets strategi fungere? I følge min dumakontakt så kan de ha forregnet seg. ”Vi hadde et problem i Duma med denne grupperingen. De førte til at en del folk begynte å bli redd for hva fremtiden kunne bringe, og det var flere og flere som hevdet at det kanskje var på tide og stoppe protestene og være tilfreds med de endringene som ville komme av Annans fredsforsøk. Etter angrepet i dag har derimot alle jeg har møtt vært enige om at det sittende regimet må gå.”

Så hva vil skje i dag? Min kontakt lover å prøve å holde meg informert, men det har ikke vært telefonnett i Duma på lenge. I det han løper ut døren forteller han entusiastisk at han har fått et tips om en apotekeier som kan skaffe han noen gassbind, førstehjelpsutstyr har blitt mangelvare i Duma igjen.

Referendum

Legg igjen en kommentar

I dag skulle syrere stemme over det nye grunnlovforslaget her i Syria. I følge myndighetene er det 16 000 stemmelokaler i Syria og fullt mulig å gjennomføre et godt referendum selv om det er noen uroligheter rundt omkring. Jeg telte selv fire lokaler innen en 200 meters radius fra huset mitt, så hvis dette er tettheten i resten av Damaskus sentrum og Aleppo så kan det godt stemme at det er 16 000 stemmelokaler. Jeg tviler imidlertid på at det er tilfredstillende valgvilkår i byer som Hama, Idleb, Deraa, Deir az-Zur og Homs. Uansett, med 16 000 000 stemmeberettigete syrere betyr det at det burde stå en kø på rett under 1000 personer foran hvert av disse lokalene, for å oppnå en høy valgdeltakelse.

På vei for å se hvordan støttemarkeringen for regimet og grunnlovsforslaget var på Bashar – entusiastenes faste møtested, Saba Baharat (de syv fontener), var det imidlertid lite som tydet på at tusen mennesker stilte seg i kø over hele Syria. På det stemmelokalet (turistkontor) som lå nærmest plassen, observerte jeg i løpet av fem minutter kun to personer som entret lokalet.

Dette stemmelokalet er det som ligger nærmest plassen Saba Baharat, men det førte alikevell ikke til noen kødannelse for å stemme.

Selv om dette kontoret er det som er lettest tilgjengelig for de som ønsker å feire regimet i felleskap og glede på Saba Baharat, så skal jeg ikke hevde at det ikke finnes stemmelokaler i Damaskus med større oppslutning. Det er fullt mulig at det i mer kristne bydeler for eksempel var større oppslutning om valget. Det er også meldt om at de som passerte sjekkposter på vei inn i mer urolige bydeler i går ble fratatt ID-kortet sitt med beskjed om at de fikk det tilbake i morgendagens stemmelokal etter at de hadde gjort sin borgerrett. I et land der du kan fengsles for å bevege deg ute uten identifikasjonspapirer er det et sterkt insentiv for å gå og stemme.

Det er ikke overraskende at valgdeltakelsen er lav. Det har vært kampanjer i Damaskus der opposisjonelle har spredd løpesedler som har fortalt hvorfor de ser det som viktig å boikotte valget. Dette har nok fått noen fra å gå og prøve å stemme nei, men flertallet uteblir nok fra valget fordi de vet at det er tullball. Dette gjelder både opposisjonelle og støttespillere. For sjelden har det vært så lite oppslutning rundt en støttedemonstrasjon som i dag på Saba Baharat. Rundt 200 mennesker møtte opp, sang noen sanger, ropte noen slagord og gikk hjem forbi stemmelokalene uten å stemme.

Demonstrasjon til støtte for regimet og grunnlovsforslaget på plassen Saba Baharat i Damaskus. Antall deltagere på lignende markeringer har minsket kraftig den siste tiden.

3 viktige punmkter i grunnlovsforslaget:
–    Paragraf 8 som krever at Bath – partiet skal sitte ved makten, blir fjernet og den nye loven åpner i teorien for flere partier. Problemet er imidlertid at alle nye partier må gjennom en anerkjennelsesprosess før de kan stille til valg. Dette skal gjøres av en komite som mest sannsynlig er meget tett knyttet til det sittende regimet og Bath-partiet.

–    Presidenten må være muslim, med syrisk kone og ha bodd de ti siste årene i Syria. Dette utelukker alle kristne og store deler av den muslimske opposisjonen.
–    Presidenten kan bare sitte i to syv års perioder. Denne delen av loven skal imidlertid ikke gjelde før i 2028. noe som igjen åpner for at Bashar al-Assad kan sitte som president i 30 år til.

Beklager for skeive og dårlige bilder, men det er ikke alltid like populært med utlendinger som tar bilder av offisielle kontorer og demonstrasjoner om dagen. De ble derfor tatt litt i det skjulte uten mye tanke på utsnitt og vinkler.

Damaskus de siste dagene

Legg igjen en kommentar

Mye har skjedd i Damaskus de siste dagene og blant opposisjonelle hviskes det om at datoen 18. februar 2012 vil gå inn i historien som den dagen demonstrasjonene nådde sentrum i hovedstaden.

Begrunnelsen er det som i går skjedde i Mezze da en begravelse for tre protestanter vokste til å bli den største demonstrasjonen vi til nå har sett så nært hovedstadens sentrum. For å raskt forklare hvor nærme dette er hovedstadens sentrumsgater kan det nevnes at blant annet Norges ambassade ligger i det samme nabolaget, og at de fleste norske studenter som har vært her tidligere har studert ved universitetets språkinstitutt som bare ligger ca. 1 km unna.

Så er demonstrasjonene virkelig kommet til hovedstadens gater. Hvem vet? Det som kan nevnes er at jeg senere på kvelden, i en tur for å kjøpe mat til gullfisken min regelrett kolliderte med en mindre demonstrasjon som marsjerte gjennom nabolaget Qanawat. Så hvor er Qanawat? Vel, der jeg møtte demonstrasjonen er du ca. 100 meter i luftlinje fra Souq Hamidiye, som for de som ikke vet det er den mest kjente inngangsporten til Damaskus’ gamleby og gaten som leder frem til den verdenskjente Umayademoskeen.

En dag i Duma

3 kommentarer

Som en epilog til forrige post i denne bloggen ble jeg kontaktet av en venn som lurte på om jeg ville være med til Homs. Forslaget kom litt ut av det blå så jeg sa jeg skulle tenke på det. Samtidig som ja og nei siden hadde en intens boksekamp i hodet mitt, ble jeg imidlertid ringt opp av en av de andre som hadde tenkt å dra. Han ga beskjed om at min tilstedeværelse ville øke risikoen for alle de involverte, og at han så det som best at jeg ikke ble med. Dermed var avgjørelsen tatt og nei siden stod triumferende igjen oppe i hodet mitt. Jeg kunne imidlertid bli med og møte de som skulle dra. Så morgenen etter stod jeg klar som enslig avskjedskomité da det kom en ny kontrabeskjed. Homs var under kraftig artilleribeskytning og turen var avlyst. To av de som skulle dra kunne imidlertid melde om at deres kontakt i Duma hadde meldt om fritt leide inn i forstaden og at det ikke var noe problem om de tok med en utlending. Dermed gikk turen i bil ut av Damaskus til Duma, i stedet for til fots hjem til frokost.

I det vi passerte en svær Jotun maling reklame (No 1 in paint) begynte planleggingen. Hvis vi møtte en sjekkpost skulle jeg være forlovet med en av jentene i bilen, og vi skulle besøke bestemoren hennes slik at jeg kunne si hadet før jeg forlot landet. Jeg spurte han som satt ved siden av meg om det ville funke. Han hevet på skuldrene og sa ”hvem vet? Men ikke vær nervøs, som regel så vifter de oss bare forbi hvis de ser at det er jenter i bilen.” Samtidig svingte bilen av motorveien og ut på et jorde en god del kilometer før avkjørselen til Duma.
Herfra gikk ferden på det som med kraftig godvilje kan kalles kjerreveier, og som mer korrekt beskrives som en biltur gjennom hager, olivenlunder og alt annet en bil greier å kjøre over og under. Veiviserne var barn som med jevne mellomrom ble ropt over til bilen for å berette om det var klart leide videre og møtende biler som plutselig dukket opp over en gresstust, og som byttet informasjon om veien de hadde kjørt med informasjon om veien vi hadde kjørt. Etter omtrent en halvtime dukket bygninger som lignet på de vanlige boligblokkene i en Damaskusforstad opp.

At vi var kommet til et sted som lå utenfor Damaskus sin glasskuppel var klart fra første øyeblikk. Vi passerte en ødelagt buss som vanligvis frakter militær/politi-styrker og alle vegger og hus var fulle av malingsflekker etter at regimestyrkene hadde gått rundt og malt over all regimekritisk graffiti de kunne finne. Ut i fra antall flekker måtte det bety at så godt som hver eneste ledig flekk på veggene i Duma hadde blitt brukt til å skrive anti-Assad slagord.

Vår sjåfør tok oss med på en rundtur rundt i gatene, og fortalte villig om hvordan det var i Duma. ”Situasjonen i Duma nå er ikke så verst. Skolene har vært stengt i over to uker og vi har ikke hatt telefon eller internett på enda lenger, men vi har alt hva vi trenger av mat, medisiner og vann, så koordinasjonskomiteen for protestene tar en del av for eksempel brødet vi nå har i Duma og sender det til nabolag og forsteder som har det verre enn oss.”

For øyeblikket så er det hæren som har kontroll i Duma. The Free Syrian Army har trukket seg ut og befinner seg nå i andre forsteder, men kontroll og kontroll fru blom. Så lenge vi var i Duma så var det ingen politi eller militære i gatene, og lokale fortalte at offisielle personer bare entret byen hvis de var beskyttet av tunge våpen og tanks. ”Så godt som alle her er imot regimet, og folk vil angripe for eksempel en politimann som kommer ubeskyttet til Duma. Det har så langt vært seks henrettelser av informanter her”. Og her dukker det opp et problem for oss. Selv om ”alle” er imot regimet i Duma så blander det seg inn en del informanter og tystere i dette ”alle”. Det var derfor regnet som stor risiko å få besøk av folk utenbys fra. Da sikkerhetstjenesten hadde hatt en tendens til å komme på nattlig visitt til dem som drev med den slags. Vårt besøk hos en nylig skadet person ble derfor avlyst da det var for mange mennesker i gaten utenfor huset hans, og vi dro i stedet til en trygg leilighet hvor vi ventet på kveldens demonstrasjon.

Tiden ble brukt på kaffedrikking og å høre om koordinasjonskomiteens arbeid i Duma. De startet opp som en gruppe som prøvde å få en viss kontroll over demonstrasjonene. Nå som demonstrasjonene er blitt et velorganisert daglig innslag har de fått en rolle som minner om konsertarrangører. De bygger scene, setter opp stoler for de eldre, sørger for å ha aggregater tilgjengelig i tilfelle strømbrudd og sørger for at alt blir filmet, men det kanskje viktigste arbeidet de gjør er at de prøver å levere ut mat til de familiene som har mistet hovedforsørgeren sin, enten han er død eller fengslet. De har også noe overraskende en dialog med militæret, men i det jeg prøver å grave i hvordan den fungerer får min samtalepartner en telefon og sier at det er på tide å gå. På vei ned trappen sier han ”det funker slik at vi ber dem holde seg unna når vi har begravelser og de sier ok, men noen ganger bryter de løftet sitt”.

Før vi går ut på gaten får jeg beskjed om løfte skjerfet mitt over haka. Skjegget mitt ser ifølge en nyankommet guide ikke dumaniansk nok ut. Jeg får også streng beskjed om å prøve å unngå gatefeiernes lange blikk, ”de er veldig ofte informanter” blir jeg fortalt.

Veien går gjennom mørke smug og stille gater før vi plutselig står foran Dumas store moské. Bygningen er dekket av svarte malingsflekker etter at hæren malte over graffitien som var der. Bønneroperen leser høyt fra Koranen, og natten fylles av lyden fra minareten. Menneskeskygger strømmer ut av mørke fra alle kanter og samles i lyset foran moskeen. Plutselig kuttes strømmen og bønneroperens opplesning avbrytes brått. Det eneste lyset kommer fra et lite søppelbål noen ungdommer har tent opp i utkanten av plassen. Men stillheten og mørke avslører også en annen lyd. Svakt kan man høre en taktfast tromme komme nærmere og slagord ropes ut i natten. Aggregatene fyres opp og koranopplesningen forsetter, men trommen og slagordene har kommet nærmere, og minaretens høytalere greier ikke lengre overdøve dem. Ut av mørket kommer et tog av unge menn som taktfast roper etter regimets fall, og oppmerksomheten vendes vekk fra moskeen og over til en liten scene der en eldre mann reiser seg. Han taler om en lokal ung mann som nylig døde. En av 98 som i denne forstaden alltid vil forbli en helteskikkelse for de som hører på. Han taler om Homs, om Deraa og Hama. Han hyller The Free Syrian Army og han fordømmer regime, Russland og Kina. Han priser Dumas ungdom og leverer mikrofonen til en annen, som straks bruker den til å synge ut det samme budskapet, mens publikum svarer alle hans utrop. Slagordene og allsangen fyller luften de neste femten minuttene før alt er over, og folk går hjem til seg selv igjen.

Alt var ekstremt velorganisert og kontrollert. Bortsett fra oss. I utkanten av folkemengden har vi tiltrukket oss en relativt stor gruppe mennesker som bombarderer oss med info. Det har gått rykter om at det skal komme en journalist fra et nyhetsbyrå, og alle vil fortelle sin historie og at jeg umiddelbart sender den ut via min ikke eksisterende satellittelefon. ”Jeg ble skutt!” forteller en eldre mann til meg før han blir avbrutt av en som vil vise meg et kulehull i huset sitt, før en annen hevder at fetteren hans sitt hus er bedre det ble truffet av en bombe og ødelagt. En annen lurer på om vi vet at det ble brukt helikopter i kampene og at det derfor burde være en ”No fly zone”. I det jeg tenker tanken at det er journalistsult i Duma, og alle de arabiske ordene glir sammen i en eneste stor uforståelig lyd roper plutselig en stemme ut i natten ”THE PRICE OF FREEDOM!” Det er den eldre mannen som litt forlegen spør om det var rett sagt på engelsk, før folkemengden bryter ut i latter. En som imidlertid ikke ler er guiden vår. Vi har tiltrukket oss for mye oppmerksomhet og han vil ha oss vekk så fort som mulig. Med oss vekk fra plassen følger en av de som filmet demonstrasjonen. Han er kanskje femten år og jeg spør han hva han gjør med filmen. ”Jeg sender den med en som skal til Damaskus og han sender den til YouTube. Jeg skulle gjerne sendt den selv men her i Duma er det ingen telefon, ingen 3g, ikke noe nett i det hele tatt. Slik er det å leve under teknologiforkjemperen og reformatoren Dr. Bashar al-Assad.”

På vei ut av Duma rett før vi igjen kjører ut på jordene passerer vi en graffiti som er nyere en malingsflekkene i resten av byen. ”Pass opp, Snikskytter!” står det skrevet på husveggen. Duma er definitivt utenfor glasskuppelen.

Å leve i en boble

Legg igjen en kommentar

Klokken tikker mot to der jeg står og ser på at en brødkø beveger seg sakte fremover. Det er natt, og siste sjanse til å få ferskt brød før fredag formiddags selvpålagte husarrest. Jeg har utført et av de eldste knepene i boka. Jeg har brakt med meg en jente. Hun minner om en slalåmkjører der hun passerer mann etter mann på sin vei fremover i køen. Alle forstår at hun også kommer til å kjøpe brød til meg, men hva skal man gjøre? I Damaskus så slipper damene foran i køen.

Min slu plan for raskere betjening i brødkøen viste seg også interessant på andre måter. På veien til bakeriet gikk praten som vanlig rundt rykter og ”fakta” som strømmet inn fra andre områder i Syria og Damaskus, og min venninne kom med et hjertesukk; ”jeg har litt lyst til og reise til Duma Jeg har familie der, og de forteller om tilstander jeg ikke en gang greier å forestille meg. Det er helt absurd. Der jeg bor snakker folk om hvor dårlig den nye DJen på Zodiac er (klubb i Damaskus), samtidig som fetteren min ringer og forteller meg at den og den er arrestert mens den og den er død. Og det verste er at jeg også snakker om DJen på Zodiac, for han har jeg hørt, mens når jeg snakker med familien min kan jeg bare si uff og oi og lignende fordi jeg aldri har sett noe som minner om det de snakker om.”

Duma er et område rett utenfor Damaskus, som har vært et protestsenter siden mars, og som for tiden også skal være et tilholdssted for The Free Syrian Army. Omtrent samtidig som jeg skrev de to første avsnittende av denne posten i går ryktes det at den syriske hæren gikk inn i Duma samt en rekke andre forsteder og bydeler øst i Damaskus. Rett etter dette skal de også visstnok ha utført ett artilleriangrep i Homs, som beskrives som det blodigste Syria har sett siden massakren i Hama i 82. Fra min fortauskafé i Damaskus sentrum var den eneste indikasjonen jeg kunne se til at noe foregikk at to minibusser med væpnede menn kjørte forbi samt en jeep med et maskingevær montert på taket.

Det ville være å lyve og si at dette ikke vekket en viss undring hos meg. Det er fremdeles ikke vanlig med maskingevær-jeeper kjørende rundt i Damaskus sentrum, men jeg kunne ikke forestille meg at det bare et par kilometer unna var krigslignende tilstander. For å sette dette i et Osloperspektiv så satt jeg på Majorstua og drakk kaffe, samtidig som kalashnikovene spraket og tanksene rullet i Groruddalen.

Denne absurde og kunstige stillheten som preger de mer og mer sjekkpointinfiserte sentrumsgatene begynner å gå inn på folk. Flere og flere er frustrert over at de selv ikke ser eller hører hva som forgår i resten av landet. Flyktningstrømmen inn til sentrum er for tiden så stor at det er umulig å fornekte at det er noe som foregår i byens utkanter, men hva skjer? Det er denne frustrasjonen og uvissheten som leder mennesker som min venninne inn på tanker om at det vill vært interessant og besøke venner og familie i andre deler av byen nå. Men lettere sagt enn gjort. Flere bekjente har den siste uken blitt bedt av soldater om å gjøre vendereis når de har dratt østover i byen. En bekjent som bor i Duma, men jobber i mitt nabolag fortalte at til og med han, rett som det er må overnatte hos venner i sentrum fordi han blir nektet å reise til sitt eget hjem.

Folk som bor i Damaskus sentrum føler seg mer og mer innesperret og frustrerte. For hvordan skal man forholde seg til noe man verken ser eller hører, verken opplever eller føler? Så kommer denne boblen til å sprekke, kommer damaskusianerne til å oppleve revolusjonen i real time? Hvem vet, ut fra antall nye sjekkpoint og stengte sentrumsgater virker regimet fast bestemt på å holde glasskuppelen som er senket over Damaskus tett og ren. Men det er noe skitt og riper på glassets østside.

Older Entries

%d bloggers like this: