Som mange sikkert har fått med seg sprengte det to bomber i Damaskus i går. Den statlige nyhetskanalen meldte at over 100 mennesker ble drept i angrepet, men reduserte raskt tallet til litt over 40. Den lokale nyhetskanalen var også raskt ute med å beskylde al-Qaida for bombeangrepene. Hvorfor al-Qaida skulle velge samme dag som de første observatørene fra den arabiske liga satte sine føtter på syrisk jord til å vise at hele den syriske revolusjonen egentlig var et terroristangrep på nasjonen, hadde derimot ikke nyhetsdamen noe klart svar på.

Folk i byen stilte seg raskt skeptisk til nyheten. Hvordan kunne over hundre mennesker død av to bomber på en stille fredag i Damaskus, når ”bare” rundt halvparten av det ble drept av tretten bomber på en travel torsdag i Bagdad? Statlig tv justerte som sagt antallet døde, men folk var fremdeles særdeles skeptisk til den informasjonen de fikk.

Nysgjerrigper som jeg er, så greide jeg ikke holde meg unna, og når kveldsmørket seg innover Damaskus bestemte jeg meg for å ta en spasertur i retning der bomben sprengte. Jeg tok to bevisste avstikkere fra raskeste rute. Først for å sjekke stemningen på plassen kalt ”de syv fontener”, der de regimetro regelmessig holder fester for å vise sin støtte til landets ”elskede” president. Dagen i går var intet unntak. Det var diktopplesning, allsang og taler til støtte for regime, men forbausende lite fokus på byens terrorofre. Den andre avstikkeren jeg tok var til hotellet der det ryktes at de nyankomne observatørene fra den arabiske liga bodde. Gatene rundt hotellet var stille og rolig, men befolket av særdeles mange par som mine turkamerater beskrev som shabiha-utseende (svære muskuløse menn, gjerne barbert på hode, men med helskjegg). Disse parene vandret rolig inn og ut av sidegatene rundt hotellet. Om det var for å avskrekke mulige protestanter fra å nærme seg hotellet eller om de bare nøt kveldsduften i Damaskus sine bakgater vites ikke.

Til slutt nærmet jeg meg eksplosjonsområdet. Den regionale sikkerhetstjenestens hovedkvarter, som nyhetene hadde nevnt som en av bygningene påvirket av eksplosjonen, lå ved siden av meg tilsynelatende uberørt. Idet vi trasket inn i gaten foran bygget ble vi av en spinkel stemme bedt om stoppe. En gutt utstyrt med rød treningsdress og kalashnikov hoppet frem fra parkeringsplassen på motsatt side av veien, og lurte på hvor vi var på vei hen. Vi svarte som sant var at vi ønsket og se på åstedet for bomben, som nyhetene hadde fortalt oss om. Dette forstod han lite av da han hevdet at skadene var små og det var veldig lite og se på. Han pekte til enden av gaten ca. 200 meter unna og sa at det var nabobygget, og som vi så fra der vi stod var det ingen skader å se på.

Vi hadde på dette tidspunkt tiltrukket oss en rekke mer eller mindre uniformerte menn som var særdeles usikker på hva de skulle gjøre med oss. Jeg var stor tilhenger av han som prøvde å dytte oss tilbake den veien vi kom fra, og mindre fan av han som gjerne ville ta oss med inn i sikkerhetstjenestens bygg. Det hele løste seg da en eldre mann i full uniform kom og viftet oss tilbake dit vi kom fra. Jeg pustet lettet ut, helt til en i mengden nevnte at han trodde jeg var utlending. Da jeg bekreftet dette faktum gryntet den eldre irritert og ba oss om å følge han inn i bygningen. Dette er en situasjon jeg ærlig talt prøver å unngå. Historiene om disse sikkerhetstjenestekontorene kan være ganske avskrekkende. Heldigvis ble vi dyttet inn på et kontor der personellet var opptatt i et tilsynelatende viktig kortspill. Det var derfor nok å vise frem pass og dumt presisere at nyhetene ikke hadde nevnt at området var sperret for befolkningen, for å bli kastet ut på gata igjen og bedt om å gå hjem.

Hva var så lærdommen av gårsdagens spasertur? I all hovedsak bidro den til at jeg deler den mistroen de fleste jeg møter har til den offisielle versjonen av denne bomben. Jeg var ca. 200 meter fra stedet det bomben sprengte og skadeomfanget virket lite. I den gaten jeg stod var det for eksempel ingen knuste ruter eller lignende. Når man legger til dette at veldig få mennesker i Damaskus beveger seg utenfor sin egen dør en fredags formiddag under de nåværende forhold, og at bomben gikk av i et område som hovedsakelig består av kontorer og butikker som også er stengt på fredager. Da virker antall døde misstenkelig høyt. Vi får se om det noen gang blir offentliggjort navnelister på ofrene. Inntil det gjøres vil jeg være skeptisk til al-Qaida teorien til statlig tv. For det er ikke demonstrantene og protestbevegelsen som tjener på en terrorist aksjon i Damaskus samme dag som de første observatørene fra Den arabiske ligas entrer landet?

Reklamer