Da jeg forlot Damaskus på sensommeren var som de fleste vet protestbølgen i Syria godt i gang. Å bo i Damaskus på den tiden var som å bo i en gullfiskbolle. Man fikk innimellom et kort uklart glimt av hva som foregikk i verden utenfor, men måtte i all hovedsak forholde seg til den konstante rykteflommen man hørte, og velge hvem man ønsket å tro på og hva man valgte å putte i skuffen for enten pro- eller anti-propaganda.

En god indeks på hva som skjer i en by og et land er som regel skravlete taxisjåfører. I løpet av våren og sommeren ble det imidlertid klart at så godt som alle som en av dem var pro regimet. Da bilene deres sakte men sikkert ble forvandlett fra gule små biller (biler) i damaskustrafikkens maurtue, til omreisende reklameplakater for presidenten og det sittende regimet.

Taxisjåførene fungerte allikevel fremdeles som ypperlige situasjonsrapportører. Det fungerte slik. Satte du deg som utlending inn i en taxi og spurte om situasjonen så fikk du straks et standardsvar som lød omtrent slik; «hvilken situasjon? Her er alt normalt, alle syrere er fornøyd med regimet og elsker sin president. Alt du har hørt er bare antisyrisk/sionistisk/amerikansk/al-jazeera/bbc-arabic  propaganda.» Dette gir deg selvfølgelig ikke noen som helst innsikt i hva som foregår. Satte du deg derimot som forvirret utlending inn i en taxi uten å snakke om noe annet enn prisen og været, og sjåføren allikevel på eget initiativ valgte å holde denne forelesningen mens han ømt kjærtegnet noen av presidentbildene han hadde klistret på dashbordet, så kunne du banne på at du i løpet av dagen ville høre rykter om demonstrasjoner, arrestasjoner eller lignende i en av Damaskus sine bydeler.

Det var og er dermed med en viss forbauselse jeg i løpet av den tiden jeg nå har vært tilbake i gullfiskbollen har oppdaget at taxiene har returnert til sin gamle skittengule farge og at så godt som alle er strippet for bilder av presidenten. Min gamle temperaturmåler, taxisjåføren, har også blitt vanskeligere og ha med å gjøre. De begynner aldri lenger å foredra om situasjonen på egenhånd (selv når demonstrasjonene foregår rett rundt hjørnet), og hvis en enslig fremmed ymter frempå noen spørsmål om hva som egentlig foregår får man bare noen missfornøyde grynt tilbake, som tyder på at temaet er uønsket og at man ønsker å gå tilbake til praten om været.

Jeg har spurt venner og bekjente om de tror det har vært en kollektivt filskifte i sjåførnæringen og regimestøtten kollektivt har forsvunnet innen denne yrkesgruppen. De fleste stiller seg sterkt tvilende til denne teorien og peker på at taxisjåførene er allment kjent som informanter for det hemmelige politiet, og ber meg derfor vennligst om å slutte å bekjentgjøre min nysgjerrig ovenfor disse personene. En god venn fra en mindre by utenfor Damaskus peker imidlertid bort på den tomme propanflasken ved døren min og sier; «drivstoff er også mangelvare for tiden vet du, men prisen på en taxitur fra sentrum til universitetet er den samme. Taxisjåfører er ikke rike og hvis seddelbunken på slutten av dagen er mindre i dag enn i går, så kan nok det få hvem som helst til å skifte mening».

Advertisements