Duma og vennligsinnede apotekere

Legg igjen en kommentar

I sist bloggpost avsluttet jeg med en kommentar om at Duma igjen manglet grunnleggende førstehjelpsutstyr. Dette ledet til at vi som hadde hørt om førstehjelpsmangelen spurte hverandre om noen av oss hadde kontakter som muligens kunne skaffe noe hjelp. Litt naivt spurte jeg om vi ikke bare kunne gå til noen apotek og kjøpe opp beholdningen deres av gassbind og smertestillende, men så enkelt var det ikke. For det første må man regne med at noen apotekere er informanter og at et slikt kjøp under den rådende situasjon kunne lede til et ubehagelig besøk fra sikkerhetstjenesten. For det andre ble apotekervarer så strengt regulert at selv om du visste at apotekeren var opposisjonell så ville uvanlig vareflyt ut fra et apotek bli oppdaget umiddelbart og skaffe apotekeren trøbbel. Det viste seg imidlertid at en av oss allerede var involvert i distribusjon av uregistrerte apotekvarer og at han kunne skaffe oss en del varer hvis vi ga ham litt tid.

To uker senere var varene i hus. Tre bæreposer med gassbind og utallige pillebokser. Alt til en verdi av rundt 300 kroner. Etter å ha tittet ned i posene ble jeg imidlertid litt skuffet. Dette virket som et tilfeldig sammenrasket oppgulp av vareprøver og annet rask en eller annen apoteker hadde hatt liggende. Jeg ble imidlertid raskt fortalt at dette ikke var tilfelle. Dette var vareprøver, rusk og rask fra et utall av apotekere i og rundt Damaskus. Vareprøver fra medisinfirmaene til apotekerne blir nemlig ikke så strengt kontrollert, så disse kunne de trygt gi videre. Vi hadde også fått en bærepose med gassbind pluss det som ble sett på som rosinen i pølsa. To ampuller med det som visstnok var noe man brukte for å hindre infeksjon ved opperasjoner. Jeg fikk også beskjed om at jeg ville bli overrasket over hvor mye enkel medisin som manglet.

Vi aksepterte dette og ringte vår kontakt. Telefonen ringte så vi regnet med at vår mann ikke befant seg i Duma for øyeblikket. Vi tok feil. Duma hadde fått tilbake telefonnettet, men i det samme øyeblikk som vi hørte vår kontakts stemme i telefonen, hørte vi også lyden fra en annen verden. Bakgrunnslyden i telefonen var fryktinngytende, i løpet av vår relativt korte samtale der vi fikk beskjed om at han ville ta kontakt neste gang han kom inn til sentrum, hørte vi opptil flere artillerinedslag samt at vår mann ropte til en annen at de måtte se og komme seg i sikkerhet, før han fortalte oss at det lå skadede og døde mennesker i gaten. Så sa telefonen klikk og vi satt igjen forvirret og skremt med en kopp te i solveggen.

I dag kom vår kontakt til huset og vi fikk hele historien. Søndag kveld rykket hæren igjen inn i Duma. Først hadde de prøvd å gå inn via et område kalt Hajarie, men dette området blir regnet som en av bastionene til the Free Syrian Army, og hæren ble stanset og drevet tilbake av denne gruppen. Senere på kvelden rykket imidlertid hæren inn i Duma via et annet område, og denne gangen hadde de i følge ryktene hanket inn en gruppe sivile, som visstnok inkluderte et par stykker med røde halvmånevester til å gå som levende skjold foran tanksene. Dette ledet til at mer en femti tanks entret Duma i løpet av kvelden, og artilleribeskytningen begynte. Dette var i følge vår kontakt den verste beskytningen Duma har vært utsatt for det siste året, og han regnet med at voldsomheten i dette angrepet var en slags hevnaksjon for den skaden the Free Syrian Army hadde påført hæren tidligere på søndag (I følge usikre observasjoner skal hæren ha mistet to lastebiler, et par busser samt elleve tanks)..

Videre fortalte han at Duma i dag nærmest er hermetisk lukket og at hæren aviser de fleste menn som reiser alene fra og reise ut og inn av forstaden. Dette gjør det vannskeligere å frakte vår simple medisin inn og ut så han regnet med at han måtte ta det litt og litt over de neste dagene. Det å bli arrestert med ulovlig medisin blir for øyeblikket nemlig regnet som noe av det farligste som kan hende. Da dette blir sett på som støtte til ”terroristene” og leder i så måte til arrestasjon og det som verre er.

Advertisements

Duma i dag

Legg igjen en kommentar

Som de som følger denne bloggen vet så tilbrakte jeg en dag i Duma (se en tur til Duma) for en tid tilbake siden. I går begynte det å gå rykter om at hæren hadde startet et storangrep på forstaden, så litt utpå kvelden kom min dumakontakt over på besøk for å berette hvordan situasjonen var.

Han fortalte at det for et par dager siden hadde blitt lekket informasjon om at det ville bli utført massearrestasjoner i Duma denne torsdagen, så folk tilknyttet The Free Syrian Army (FSA) hadde begynt å gjemme våpen og ammunisjon slik at de ikke ville gå tapt i arrestasjonene. Torsdag morgen viste det seg imidlertid at hæren ikke hadde planlagt en dør til dør aksjon med påfølgende arrester, men ett fullskala angrep på forstaden. 50 tanks rullet inn i forstaden fra alle kanter og begynte å beskyte byen, og siden de fleste våpen var gjemt bort ble ingen stor motstand stablet på bena før hæren trakk seg ut av forstaden rundt klokken ett.

Resultatet var en rekke døde (antallet er foreløpig uvisst), den yngste 7 og den eldste 82 år, begge som et resultat av at huset de var i raste ned rundt dem. I tillegg til dette relativt vanlige utfallet av å bruke tanks i tettbebygde strøk hadde hæren også i følge min kilde utført en aksjon som inntil nå har vært uvant kost i Duma. Ved plassen der jeg observerte protestene forrige gang, foran den store moskeen hadde flere butikker blitt robbet for varer før de hadde tent på dem. I tillegg til dette hadde de brutt seg enn i moskeen der de hadde utført en rekke handlinger som blir sett på som spottende og blasfemisk mot Islam og for så vidt en hver annen religion.

Denne provokasjonsstrategien er ny og er i følge min kontakt en åpenbar strategi for å tvinge frem mer militant islamistisk retorikk i Duma slik at regimet kan hevde at de hele tiden har snakket sant når de hevder at de slår tilbake et islamistisk opprør med røtter i al-Qaida. Så hvorfor denne provokasjonen nå og ikke for ett år siden da protestene i Duma begynte? I all hovedsak er nok svaret på dette at det inntil nylig var vanskelig å spore noe som lignet på militant islam i demonstrasjonene i Duma. Det virket som forstaden var unisont enige om at forandring var nødvendig og FSA ble sett på som folkets beskyttere. Forstaden satte til og med opp et uavhengig råd til å megle mellom FSA og den regulære hæren slik at de kunne begrense kamphandlinger og antall sivile ofre så mye som mulig. For en tid tilbake siden endret imidlertid dette seg. To væpnede grupperinger nektet å samarbeide med FSA og en av disse valgte også å bære al-Qaidas svarte flagg i demonstrasjoner og andre protestaksjoner. ”Det er på bakgrunn av dette” sier min kontakt ”at hæren nå ødelegger Koranen og urinerer i moskeen. De ønsker at flere skal slutte seg til denne grupperingen slik at tv-bildene fra demonstrasjonene vil vise vesten at det står mellom Assad og al-Qaida, og ikke Assad og det syriske folket.”

Det er uklart hvor denne al-Qaida grupperingen kommer fra. Forklaringene du får svinger fra at dette er FSAs sanne ansikt til at dette er medlemmer av regimet som later som de er opposisjon for å underminere opposisjonens krav om demokrati. Sannheten ligger nok som alltid et sted imellom. Det har vært flere situasjoner der regimetilhengere har posert som opposisjon, men det er ingen grunn til å tro at det ikke finnes militante islamister blant den ekte opposisjonen også. Som en annen venn av meg sa når jeg spurte han om hva han trodde ”Det er sannsynligvis en 20 -30 stykker som støtter al-Qaida i Norge, så hvorfor skulle det ikke være en 20-30 stykker i Duma? At de er medlemmer av FSA derimot tror jeg ikke på, så vidt jeg vet så har det vært mye krangling mellom FSA og folk som har ønsket å flagge dette flagget i demonstrasjonene der.”

Så vil regimets strategi fungere? I følge min dumakontakt så kan de ha forregnet seg. ”Vi hadde et problem i Duma med denne grupperingen. De førte til at en del folk begynte å bli redd for hva fremtiden kunne bringe, og det var flere og flere som hevdet at det kanskje var på tide og stoppe protestene og være tilfreds med de endringene som ville komme av Annans fredsforsøk. Etter angrepet i dag har derimot alle jeg har møtt vært enige om at det sittende regimet må gå.”

Så hva vil skje i dag? Min kontakt lover å prøve å holde meg informert, men det har ikke vært telefonnett i Duma på lenge. I det han løper ut døren forteller han entusiastisk at han har fått et tips om en apotekeier som kan skaffe han noen gassbind, førstehjelpsutstyr har blitt mangelvare i Duma igjen.

Boom!

Legg igjen en kommentar

I dag våknet jeg bokstavlig talt med et smell. Halvt i ørska kastet jeg på meg noen klær og løp opp på taket for å se etter den forventede røykskyen jeg regnet med ville stige opp fra et eller annet nærliggende område. Vel oppe på taket kunne jeg konstatere at jeg ikke var alene om å høre smellet, da det poppet opp med søvnige pysjamaskledde naboer over alt på takene rundt meg. Vi skuet alle forvirret rundt oss, men alt øyet kunne skue var nyankomne pysjamaser og den forventede støvskyen eller røyksøylen uteble.

Turen bar derfor ut av huset for å få et klarere bilde av hva som hadde skjedd. Jeg var sikker på at bomben hadde gått av nær der jeg bor eller vært ekstremt kraftig. Da bomben som gikk av i Bagdadgaten for ca. to uker siden ikke hadde vært kraftig nok til vekke meg, men kraftig nok til å vekke alle mine medbeboere, samt totalødelegge en tre fire hus og blåse ut vinduene til et titals andre. Jeg fulgte etter ambulanser, brannbiler og terrorutrustet politi til området rundt politistasjonen ved Victoriabroen (omtrent midt mellom Yousuf al-Azmeh og Hijaz) der smellet angivelig kom fra.

Bygningene rundt var imidlertid tilsynelatende uberørt av eksplosjonen, og det ble blant de skuelystne mumlet at dette nok hadde vært en lydbombe. Dette var inntil nylig et ukjent begrep for meg (kanskje noen med dypere bombekunnskap kan forklare dere mer), men det er enkelt sagt en bombe som lager en veldig kraftig eksplosjonsartet lyd, men som påfører liten eller ingen materiell skade. Det har i løpet av de siste ukene vært en rekke fortellinger om lydbomber som har blitt detonert i nabolag rundt omkring i Damaskus. Til nå (i skrivende stund gjelder det også denne bomben) har disse smellene ikke blitt rapportert i syrisk media, men bare blitt omtalt på ryktebørsen, og blir av mange omtalt som et middel for å forsøke og spre frykt i befolkningen uten å påføre for mye skade.

Dagens bombe var altså av det udramatiske slaget. Bomben i Bagdadgaten for to uker siden var det ikke. Som sagt våknet jeg ikke av smellet men ble i ettertid fortalt at vinduene i huset hadde ristet, som vanlig var statlig tv på åstedet umiddelbart og viste forferdelige bilder av kroppsdeler spredt utover en støvete asfalt. Av erfaring (se Bombe) visste jeg at disse bildene ofte ga et veldig uklart bilde av hvor stor eksplosjonen hadde vært så jeg bestemte meg for å oppsøke området.

Denne gangen hadde det utvilsomt gått av en kraftig bombe og husene i området rundt hadde store materielle skader. Det var også åpent for gud og hvermann å gå på sightseeing i bombekrateret. I sterk kontrast til hvordan forsøket på bombeskuing i desember hadde resultert i et besøk på sikkerhetstjenestens kontor. Det var derfor en relativt stor folkemengde som fotograferte skadene og veivet med syriske flagg mens de sang hyllestsanger til presidenten i gatene rundt krateret.

I motsetning til de tidligere bombene er det ingen spørsmål rundt størrelsen på denne bomben, fasadene (kanskje heller mangelen på fasader) på husene rundt taler en tydelig sak. Det betyr imidlertid ikke at det ikke er spørsmål rundt denne bomben også. Som dere sikkert vet hevder opposisjonen igjen at de ikke er ansvarlig, det samme gjelder The Free Syrian Army. Nå har heller aldri syriske myndigheter beskyldt dem for bomben, men tviholdt på sin al-Qaida vinkel (al-Qaida har så vidt jeg vet ikke funnet det bryet vært å kommentere dette). Det største ankepunktet mot at dette var en terroraksjon er at sikkerhetsbygget bomben ble detonert utenfor har vært et av de best bevoktede hus i Damaskus sentrum. Gatene rundt bygget har rutinemessig vært stengt for trafikk i tidsperioden bomben gikk av, og det har vært vanskelig å passere bygget i bil uten at vaktene ved veisperringene rundt bygget tar en rask titt inn i bilen. På tross av dette sikkerhetsoppbudet skal al-Qaida i følge myndighetene ha greid å kjøre en tankbil full av fyringsolje inn foran hovedinngangen for så å sprenge den. Det hele virker søkt og som en syrisk bekjent sa ”selv om man hadde hatt flaks og kommet seg ubemerket gjennom veisperringene, hvem kan få tak i en tankbil full av fyringsolje nå? Det er mangelvare over hele Syria og ingen kan få tak i så mye uten at myndighetene vet om det”.

Det har også vært rapportert kraftig i media om krigshandlinger i Mezzeh (området de fleste utenlandske ambassader ligger i), siden sist jeg skrev noe. En god venn av meg som bor tett nær episentret for disse ”krigshandlingene” forklarte at historien var noe overdrevet i media. I følge han hadde myndighetene funnet ut at The Free Syrian Army hadde en dekkleilighet i nabolaget hans og prøvd storme den. Det ente i en maskingeværduell som varte i rundt tre timer før myndighetene vant. Etter dette hadde det så vidt han kunne merke ikke vært noen ”krigshandlinger” i Mezzeh. I hvert fall ikke i det samme området.

Referendum

Legg igjen en kommentar

I dag skulle syrere stemme over det nye grunnlovforslaget her i Syria. I følge myndighetene er det 16 000 stemmelokaler i Syria og fullt mulig å gjennomføre et godt referendum selv om det er noen uroligheter rundt omkring. Jeg telte selv fire lokaler innen en 200 meters radius fra huset mitt, så hvis dette er tettheten i resten av Damaskus sentrum og Aleppo så kan det godt stemme at det er 16 000 stemmelokaler. Jeg tviler imidlertid på at det er tilfredstillende valgvilkår i byer som Hama, Idleb, Deraa, Deir az-Zur og Homs. Uansett, med 16 000 000 stemmeberettigete syrere betyr det at det burde stå en kø på rett under 1000 personer foran hvert av disse lokalene, for å oppnå en høy valgdeltakelse.

På vei for å se hvordan støttemarkeringen for regimet og grunnlovsforslaget var på Bashar – entusiastenes faste møtested, Saba Baharat (de syv fontener), var det imidlertid lite som tydet på at tusen mennesker stilte seg i kø over hele Syria. På det stemmelokalet (turistkontor) som lå nærmest plassen, observerte jeg i løpet av fem minutter kun to personer som entret lokalet.

Dette stemmelokalet er det som ligger nærmest plassen Saba Baharat, men det førte alikevell ikke til noen kødannelse for å stemme.

Selv om dette kontoret er det som er lettest tilgjengelig for de som ønsker å feire regimet i felleskap og glede på Saba Baharat, så skal jeg ikke hevde at det ikke finnes stemmelokaler i Damaskus med større oppslutning. Det er fullt mulig at det i mer kristne bydeler for eksempel var større oppslutning om valget. Det er også meldt om at de som passerte sjekkposter på vei inn i mer urolige bydeler i går ble fratatt ID-kortet sitt med beskjed om at de fikk det tilbake i morgendagens stemmelokal etter at de hadde gjort sin borgerrett. I et land der du kan fengsles for å bevege deg ute uten identifikasjonspapirer er det et sterkt insentiv for å gå og stemme.

Det er ikke overraskende at valgdeltakelsen er lav. Det har vært kampanjer i Damaskus der opposisjonelle har spredd løpesedler som har fortalt hvorfor de ser det som viktig å boikotte valget. Dette har nok fått noen fra å gå og prøve å stemme nei, men flertallet uteblir nok fra valget fordi de vet at det er tullball. Dette gjelder både opposisjonelle og støttespillere. For sjelden har det vært så lite oppslutning rundt en støttedemonstrasjon som i dag på Saba Baharat. Rundt 200 mennesker møtte opp, sang noen sanger, ropte noen slagord og gikk hjem forbi stemmelokalene uten å stemme.

Demonstrasjon til støtte for regimet og grunnlovsforslaget på plassen Saba Baharat i Damaskus. Antall deltagere på lignende markeringer har minsket kraftig den siste tiden.

3 viktige punmkter i grunnlovsforslaget:
–    Paragraf 8 som krever at Bath – partiet skal sitte ved makten, blir fjernet og den nye loven åpner i teorien for flere partier. Problemet er imidlertid at alle nye partier må gjennom en anerkjennelsesprosess før de kan stille til valg. Dette skal gjøres av en komite som mest sannsynlig er meget tett knyttet til det sittende regimet og Bath-partiet.

–    Presidenten må være muslim, med syrisk kone og ha bodd de ti siste årene i Syria. Dette utelukker alle kristne og store deler av den muslimske opposisjonen.
–    Presidenten kan bare sitte i to syv års perioder. Denne delen av loven skal imidlertid ikke gjelde før i 2028. noe som igjen åpner for at Bashar al-Assad kan sitte som president i 30 år til.

Beklager for skeive og dårlige bilder, men det er ikke alltid like populært med utlendinger som tar bilder av offisielle kontorer og demonstrasjoner om dagen. De ble derfor tatt litt i det skjulte uten mye tanke på utsnitt og vinkler.

Damaskus de siste dagene

Legg igjen en kommentar

Mye har skjedd i Damaskus de siste dagene og blant opposisjonelle hviskes det om at datoen 18. februar 2012 vil gå inn i historien som den dagen demonstrasjonene nådde sentrum i hovedstaden.

Begrunnelsen er det som i går skjedde i Mezze da en begravelse for tre protestanter vokste til å bli den største demonstrasjonen vi til nå har sett så nært hovedstadens sentrum. For å raskt forklare hvor nærme dette er hovedstadens sentrumsgater kan det nevnes at blant annet Norges ambassade ligger i det samme nabolaget, og at de fleste norske studenter som har vært her tidligere har studert ved universitetets språkinstitutt som bare ligger ca. 1 km unna.

Så er demonstrasjonene virkelig kommet til hovedstadens gater. Hvem vet? Det som kan nevnes er at jeg senere på kvelden, i en tur for å kjøpe mat til gullfisken min regelrett kolliderte med en mindre demonstrasjon som marsjerte gjennom nabolaget Qanawat. Så hvor er Qanawat? Vel, der jeg møtte demonstrasjonen er du ca. 100 meter i luftlinje fra Souq Hamidiye, som for de som ikke vet det er den mest kjente inngangsporten til Damaskus’ gamleby og gaten som leder frem til den verdenskjente Umayademoskeen.

Pengegaloppen

Legg igjen en kommentar

I en taxi her om dagen klaget jeg min nød til sjåføren. Jeg hadde hoppet ut og inn av tre taxier før jeg fant meg til rette i den der jeg nå satt. Alle de andre hadde krevd ublu priser for den relativt korte taxituren jeg skulle ta, og jeg hadde valgt å bruke min forbrukermakt og forlate bilene deres. Da jeg endelig entret en bil der sjåføren til og med satte på taksameteret valgte jeg naturlig nok å øse min frustrasjon ut over denne ene ærlige sjåføren.

Jeg spurte han rett ut hvorfor alle taxisjåfører var noen grådige jævler? Han sukket og påpekte at både han og de fleste andre faktisk var ganske hyggelige, men at det var vanskelige tider og at noen få ga resten av dem et dårlig rykte. Jeg måtte si meg enig i dette og beklaget min hissige entré. Taxisjåføren smilte i retur og fortalte meg at min entré var ingenting i forhold til hva han hadde gått gjennom tidligere på dagen, ”først hadde jeg en taxitur med en mann som skjelte meg ut hele veien fordi jeg krevde 25 pund over taksameterprisen (helt vanlig i Damaskus). Han hevdet at jeg ikke burde kreve mer enn taksameteret, da matprisene hadde gått opp og at han hadde mindre penger enn før. Hva tror han jeg spiser? Og jeg må i tillegg betale for bensinen som også er blitt dyrere. Etter det kjørte jeg en dame som i det hun forlot bilen kastet 25 pund mindre enn det taksameteret viste til meg og bare gikk! Hun vet at jeg ikke ønsker å krangle med en dame på åpen gate og benytter seg av det. Vi taxisjåfører er de som lider verst under denne krisen. Vi betaler mer for bensin og mat, tjener mindre enn før og får kjeft fra alle som entrer bilen fordi de påstår vi er grådige.”

Taksisjåføren er dessverre ikke enestående. Alle i Damaskus og Syria har mindre å rutte med en før. Noe av det kommer av sanksjoner og manglende turistinntekter, men i all hovedsak kommer det av at det syriske pundet (SYP) har kjørt berg og dalbane de siste månedene. Utlandske bankkort har ikke fungert i Syria de siste 6 månedene så jeg har hatt et nært forhold til dollarkursen både i det offisielle, så vel som i det svarte markedet. I lang tid hevdet de offisielle bankene at kursen på dollar lå rundt 50 SYP (mot ca. 47 SYP tidligere), i januar økte de kursen kollektivt til rundt 57 SYP, og nå i februar hoppet de opp til 70 SYP. I det svarte markedet har kursendringen vært mer organisk. Prisen på dollar har hoppet opp og ned fra dag til dag, og nådde et foreløpig høydepunkt i slutten av januar på opp mot 80 SYP, før den nå har ”stabilisert” seg rundt 73 SYP.

Så hva har dette å si for den jevne syrer? Svaret er enkelt sagt alt. Sanksjoner og andre offentlige tiltak har stor innvirkning på visse ting, mens dollarkursen dessverre har direkte innvirkning på alt som blir importert inn til Syria, særlig ”smuglervarene”. Dette betyr så godt som alle dagligvarer og det er disse prisene som nå skyter i været. For å gi noen eksempler så har prisen på smør, mel og sukker økt med rundt 50 % mens egg og sigaretter har økt med over 100 %. For å si det med min lokale fish’n chips leverandørs (veldig god, en av Damaskus’ hemmeligheter) ord da han ville forklare meg hvorfor prisen hadde gått opp ”alt har blitt dyrere, fisken, potetene, frityren og gassen. Det eneste som ikke har blitt dyrere er meg”.

Og her ligger det store problemet. Velstående syrere og meg, vi har ingen problemer. Vi får tak i vår daglige dollar, som vi så kan veksle til stadig høyere kurs, og slik sett ikke merke noe til pristigningen. Den jevne syriske arbeidsmaur som får sin lønn utbetalt i SYP derimot har i løpet av to måneder opplevd å få halvert sin kjøpekraft.

En dag i Duma

3 kommentarer

Som en epilog til forrige post i denne bloggen ble jeg kontaktet av en venn som lurte på om jeg ville være med til Homs. Forslaget kom litt ut av det blå så jeg sa jeg skulle tenke på det. Samtidig som ja og nei siden hadde en intens boksekamp i hodet mitt, ble jeg imidlertid ringt opp av en av de andre som hadde tenkt å dra. Han ga beskjed om at min tilstedeværelse ville øke risikoen for alle de involverte, og at han så det som best at jeg ikke ble med. Dermed var avgjørelsen tatt og nei siden stod triumferende igjen oppe i hodet mitt. Jeg kunne imidlertid bli med og møte de som skulle dra. Så morgenen etter stod jeg klar som enslig avskjedskomité da det kom en ny kontrabeskjed. Homs var under kraftig artilleribeskytning og turen var avlyst. To av de som skulle dra kunne imidlertid melde om at deres kontakt i Duma hadde meldt om fritt leide inn i forstaden og at det ikke var noe problem om de tok med en utlending. Dermed gikk turen i bil ut av Damaskus til Duma, i stedet for til fots hjem til frokost.

I det vi passerte en svær Jotun maling reklame (No 1 in paint) begynte planleggingen. Hvis vi møtte en sjekkpost skulle jeg være forlovet med en av jentene i bilen, og vi skulle besøke bestemoren hennes slik at jeg kunne si hadet før jeg forlot landet. Jeg spurte han som satt ved siden av meg om det ville funke. Han hevet på skuldrene og sa ”hvem vet? Men ikke vær nervøs, som regel så vifter de oss bare forbi hvis de ser at det er jenter i bilen.” Samtidig svingte bilen av motorveien og ut på et jorde en god del kilometer før avkjørselen til Duma.
Herfra gikk ferden på det som med kraftig godvilje kan kalles kjerreveier, og som mer korrekt beskrives som en biltur gjennom hager, olivenlunder og alt annet en bil greier å kjøre over og under. Veiviserne var barn som med jevne mellomrom ble ropt over til bilen for å berette om det var klart leide videre og møtende biler som plutselig dukket opp over en gresstust, og som byttet informasjon om veien de hadde kjørt med informasjon om veien vi hadde kjørt. Etter omtrent en halvtime dukket bygninger som lignet på de vanlige boligblokkene i en Damaskusforstad opp.

At vi var kommet til et sted som lå utenfor Damaskus sin glasskuppel var klart fra første øyeblikk. Vi passerte en ødelagt buss som vanligvis frakter militær/politi-styrker og alle vegger og hus var fulle av malingsflekker etter at regimestyrkene hadde gått rundt og malt over all regimekritisk graffiti de kunne finne. Ut i fra antall flekker måtte det bety at så godt som hver eneste ledig flekk på veggene i Duma hadde blitt brukt til å skrive anti-Assad slagord.

Vår sjåfør tok oss med på en rundtur rundt i gatene, og fortalte villig om hvordan det var i Duma. ”Situasjonen i Duma nå er ikke så verst. Skolene har vært stengt i over to uker og vi har ikke hatt telefon eller internett på enda lenger, men vi har alt hva vi trenger av mat, medisiner og vann, så koordinasjonskomiteen for protestene tar en del av for eksempel brødet vi nå har i Duma og sender det til nabolag og forsteder som har det verre enn oss.”

For øyeblikket så er det hæren som har kontroll i Duma. The Free Syrian Army har trukket seg ut og befinner seg nå i andre forsteder, men kontroll og kontroll fru blom. Så lenge vi var i Duma så var det ingen politi eller militære i gatene, og lokale fortalte at offisielle personer bare entret byen hvis de var beskyttet av tunge våpen og tanks. ”Så godt som alle her er imot regimet, og folk vil angripe for eksempel en politimann som kommer ubeskyttet til Duma. Det har så langt vært seks henrettelser av informanter her”. Og her dukker det opp et problem for oss. Selv om ”alle” er imot regimet i Duma så blander det seg inn en del informanter og tystere i dette ”alle”. Det var derfor regnet som stor risiko å få besøk av folk utenbys fra. Da sikkerhetstjenesten hadde hatt en tendens til å komme på nattlig visitt til dem som drev med den slags. Vårt besøk hos en nylig skadet person ble derfor avlyst da det var for mange mennesker i gaten utenfor huset hans, og vi dro i stedet til en trygg leilighet hvor vi ventet på kveldens demonstrasjon.

Tiden ble brukt på kaffedrikking og å høre om koordinasjonskomiteens arbeid i Duma. De startet opp som en gruppe som prøvde å få en viss kontroll over demonstrasjonene. Nå som demonstrasjonene er blitt et velorganisert daglig innslag har de fått en rolle som minner om konsertarrangører. De bygger scene, setter opp stoler for de eldre, sørger for å ha aggregater tilgjengelig i tilfelle strømbrudd og sørger for at alt blir filmet, men det kanskje viktigste arbeidet de gjør er at de prøver å levere ut mat til de familiene som har mistet hovedforsørgeren sin, enten han er død eller fengslet. De har også noe overraskende en dialog med militæret, men i det jeg prøver å grave i hvordan den fungerer får min samtalepartner en telefon og sier at det er på tide å gå. På vei ned trappen sier han ”det funker slik at vi ber dem holde seg unna når vi har begravelser og de sier ok, men noen ganger bryter de løftet sitt”.

Før vi går ut på gaten får jeg beskjed om løfte skjerfet mitt over haka. Skjegget mitt ser ifølge en nyankommet guide ikke dumaniansk nok ut. Jeg får også streng beskjed om å prøve å unngå gatefeiernes lange blikk, ”de er veldig ofte informanter” blir jeg fortalt.

Veien går gjennom mørke smug og stille gater før vi plutselig står foran Dumas store moské. Bygningen er dekket av svarte malingsflekker etter at hæren malte over graffitien som var der. Bønneroperen leser høyt fra Koranen, og natten fylles av lyden fra minareten. Menneskeskygger strømmer ut av mørke fra alle kanter og samles i lyset foran moskeen. Plutselig kuttes strømmen og bønneroperens opplesning avbrytes brått. Det eneste lyset kommer fra et lite søppelbål noen ungdommer har tent opp i utkanten av plassen. Men stillheten og mørke avslører også en annen lyd. Svakt kan man høre en taktfast tromme komme nærmere og slagord ropes ut i natten. Aggregatene fyres opp og koranopplesningen forsetter, men trommen og slagordene har kommet nærmere, og minaretens høytalere greier ikke lengre overdøve dem. Ut av mørket kommer et tog av unge menn som taktfast roper etter regimets fall, og oppmerksomheten vendes vekk fra moskeen og over til en liten scene der en eldre mann reiser seg. Han taler om en lokal ung mann som nylig døde. En av 98 som i denne forstaden alltid vil forbli en helteskikkelse for de som hører på. Han taler om Homs, om Deraa og Hama. Han hyller The Free Syrian Army og han fordømmer regime, Russland og Kina. Han priser Dumas ungdom og leverer mikrofonen til en annen, som straks bruker den til å synge ut det samme budskapet, mens publikum svarer alle hans utrop. Slagordene og allsangen fyller luften de neste femten minuttene før alt er over, og folk går hjem til seg selv igjen.

Alt var ekstremt velorganisert og kontrollert. Bortsett fra oss. I utkanten av folkemengden har vi tiltrukket oss en relativt stor gruppe mennesker som bombarderer oss med info. Det har gått rykter om at det skal komme en journalist fra et nyhetsbyrå, og alle vil fortelle sin historie og at jeg umiddelbart sender den ut via min ikke eksisterende satellittelefon. ”Jeg ble skutt!” forteller en eldre mann til meg før han blir avbrutt av en som vil vise meg et kulehull i huset sitt, før en annen hevder at fetteren hans sitt hus er bedre det ble truffet av en bombe og ødelagt. En annen lurer på om vi vet at det ble brukt helikopter i kampene og at det derfor burde være en ”No fly zone”. I det jeg tenker tanken at det er journalistsult i Duma, og alle de arabiske ordene glir sammen i en eneste stor uforståelig lyd roper plutselig en stemme ut i natten ”THE PRICE OF FREEDOM!” Det er den eldre mannen som litt forlegen spør om det var rett sagt på engelsk, før folkemengden bryter ut i latter. En som imidlertid ikke ler er guiden vår. Vi har tiltrukket oss for mye oppmerksomhet og han vil ha oss vekk så fort som mulig. Med oss vekk fra plassen følger en av de som filmet demonstrasjonen. Han er kanskje femten år og jeg spør han hva han gjør med filmen. ”Jeg sender den med en som skal til Damaskus og han sender den til YouTube. Jeg skulle gjerne sendt den selv men her i Duma er det ingen telefon, ingen 3g, ikke noe nett i det hele tatt. Slik er det å leve under teknologiforkjemperen og reformatoren Dr. Bashar al-Assad.”

På vei ut av Duma rett før vi igjen kjører ut på jordene passerer vi en graffiti som er nyere en malingsflekkene i resten av byen. ”Pass opp, Snikskytter!” står det skrevet på husveggen. Duma er definitivt utenfor glasskuppelen.

Older Entries Newer Entries

%d bloggers like this: