Sist helg tilbrakte jeg i leiligheten til en familie jeg kjenner godt her i Damaskus. Dette er ikke særlig spesielt. Blir man godt kjent med en person blir man raskt invitert hjem til familien og før man vet ordet av det er man venn med alt fra bestemor til baby. Det som gjorde dette oppholdet litt mer spesielt var at jeg ikke var eneste gjest. Leiligheten huset også deler av en familie fra Duma.

Familien hadde flyktet inn til Damaskus da kampene i forstaden begynte forrige uke, og hadde blitt tvunget til å bli værende i diverse leiligheter i byen da kampene vedvarte. Diskusjonen gikk kontinuerlig om når de skulle returnere. Mor i familien ville reise tilbake til sitt eget hjem så fort som mulig, far var mer avventende og sa at de ville vente inntil hans kontakter i Duma kunne melde om ”trygg” reisevei, mens eldste sønn ble rasende hver gang diskusjonen kom opp og hevdet at det ville være idioti og returnere til bydelen så lenge situasjonen i Syria er som den er. Han har de siste månedene bodd fast i denne leiligheten i Damaskus. Han jobber i byen, og reisemulighetene fra Duma de siste månedene har vært så usikre og tidkrevende at de ikke lar seg kombinere med jobb i Damaskus. Dette har resultert i at han til tider har vandret rundt som en zombie, grå i ansiktet av frykt for sin egen families sikkerhet i forstaden.

Det var derfor hyggelig å se ham nå, der han drakk te med sin far og spilte data med sin lillebror. Fullstendig avslappet, lykkelig og hundre prosent sikker på tilstanden til resten av familien.

Lillebror var 12 år gammel og hadde data som hobby. Han satte stor pris på at det kom noen nye par føtter vandrende over dørterskelen. Å leve som flyktning langt unna skolekamerater og venner var åpenbart gørrkjedelig, selv om han hevdet at han var vant til det da skolen i Duma allerede har vært stengt i flere måneder. Han fortalte ivrig at han under forrige angrep på Duma hadde fått akutt blindtarmbetennelse og hadde måttet dra på sykehuset midt under de verste angrepene, og ler godt når han forteller at den eneste andre pasienten på hele sykehuset var en liten gutt med brukket arm. Alle med skader som kan tolkes som å stamme fra demonstrasjonene eller gatekampene holder seg nemlig langt unna sykehuset forteller han. Før han forsetter ”legene fortalte alle at vi måtte bli værende på sykehuset fordi det hadde blitt for sent til å gå hjem den natten. Moren til den andre gutten ville imidlertid hjem til resten av familien sin og forlot sykehuset. Rett etter at hun gikk ut døren ble hun skutt i hodet av en snikskytter og døde”. Historien blir fortalt med en litt nervøs latter, før en forteller han at historien ikke er morsom. Lillebror korrigerer da raskt seg selv og sier ” det er ikke morsomt, men det er slik det er”.

Når jeg kom hjem til meg selv igjen på søndag greide jeg ikke å få historiene hans ut av hodet. Resten av historiene han fortalte hadde jeg i all hovedsak hørt fra før, men det er noe eget med historier fra barnemunn. Det kommer plutselig mye nærmere når en person som så vidt rekker deg til navlen forteller deg om hvordan fem av skolekameratene hans ble arrestert i skolegården og banket opp av godt voksne menn. Når en som ikke har kommet i stemmeskiftet forteller deg om mødre som blir skutt i hodet av snikskyttere i det de forlater sykehuset. Det blir med en gang mye vankeligere og opprettholde avstanden da.

I det jeg tenker disse tankene smeller det kraftig og vi hører den usmakelige ræppen til maskingeværene begynne. Vel oppe på taket smeller den andre bomben og vi kan konstatere at vi for første gang også kan se en del av geværilden der den seiler som små stjerneskudd over himmelen mellom oss og fjellet (Mount Qassion), og jeg tar meg selv i å tenke at jeg håper at denne krigen aldri når mitt nabolag og de barna som daglig skyter på meg med pinnepistolene sine i gaten utenfor huset mitt. For jeg kan tolerere en askegrå 25 åring og et par bomber og granater, men en generasjon med barn som lattermildt forteller om statsautorisert drap utenfor sykehusdøren er en forbrytelse mot menneskeheten.