I sist bloggpost avsluttet jeg med en kommentar om at Duma igjen manglet grunnleggende førstehjelpsutstyr. Dette ledet til at vi som hadde hørt om førstehjelpsmangelen spurte hverandre om noen av oss hadde kontakter som muligens kunne skaffe noe hjelp. Litt naivt spurte jeg om vi ikke bare kunne gå til noen apotek og kjøpe opp beholdningen deres av gassbind og smertestillende, men så enkelt var det ikke. For det første må man regne med at noen apotekere er informanter og at et slikt kjøp under den rådende situasjon kunne lede til et ubehagelig besøk fra sikkerhetstjenesten. For det andre ble apotekervarer så strengt regulert at selv om du visste at apotekeren var opposisjonell så ville uvanlig vareflyt ut fra et apotek bli oppdaget umiddelbart og skaffe apotekeren trøbbel. Det viste seg imidlertid at en av oss allerede var involvert i distribusjon av uregistrerte apotekvarer og at han kunne skaffe oss en del varer hvis vi ga ham litt tid.

To uker senere var varene i hus. Tre bæreposer med gassbind og utallige pillebokser. Alt til en verdi av rundt 300 kroner. Etter å ha tittet ned i posene ble jeg imidlertid litt skuffet. Dette virket som et tilfeldig sammenrasket oppgulp av vareprøver og annet rask en eller annen apoteker hadde hatt liggende. Jeg ble imidlertid raskt fortalt at dette ikke var tilfelle. Dette var vareprøver, rusk og rask fra et utall av apotekere i og rundt Damaskus. Vareprøver fra medisinfirmaene til apotekerne blir nemlig ikke så strengt kontrollert, så disse kunne de trygt gi videre. Vi hadde også fått en bærepose med gassbind pluss det som ble sett på som rosinen i pølsa. To ampuller med det som visstnok var noe man brukte for å hindre infeksjon ved opperasjoner. Jeg fikk også beskjed om at jeg ville bli overrasket over hvor mye enkel medisin som manglet.

Vi aksepterte dette og ringte vår kontakt. Telefonen ringte så vi regnet med at vår mann ikke befant seg i Duma for øyeblikket. Vi tok feil. Duma hadde fått tilbake telefonnettet, men i det samme øyeblikk som vi hørte vår kontakts stemme i telefonen, hørte vi også lyden fra en annen verden. Bakgrunnslyden i telefonen var fryktinngytende, i løpet av vår relativt korte samtale der vi fikk beskjed om at han ville ta kontakt neste gang han kom inn til sentrum, hørte vi opptil flere artillerinedslag samt at vår mann ropte til en annen at de måtte se og komme seg i sikkerhet, før han fortalte oss at det lå skadede og døde mennesker i gaten. Så sa telefonen klikk og vi satt igjen forvirret og skremt med en kopp te i solveggen.

I dag kom vår kontakt til huset og vi fikk hele historien. Søndag kveld rykket hæren igjen inn i Duma. Først hadde de prøvd å gå inn via et område kalt Hajarie, men dette området blir regnet som en av bastionene til the Free Syrian Army, og hæren ble stanset og drevet tilbake av denne gruppen. Senere på kvelden rykket imidlertid hæren inn i Duma via et annet område, og denne gangen hadde de i følge ryktene hanket inn en gruppe sivile, som visstnok inkluderte et par stykker med røde halvmånevester til å gå som levende skjold foran tanksene. Dette ledet til at mer en femti tanks entret Duma i løpet av kvelden, og artilleribeskytningen begynte. Dette var i følge vår kontakt den verste beskytningen Duma har vært utsatt for det siste året, og han regnet med at voldsomheten i dette angrepet var en slags hevnaksjon for den skaden the Free Syrian Army hadde påført hæren tidligere på søndag (I følge usikre observasjoner skal hæren ha mistet to lastebiler, et par busser samt elleve tanks)..

Videre fortalte han at Duma i dag nærmest er hermetisk lukket og at hæren aviser de fleste menn som reiser alene fra og reise ut og inn av forstaden. Dette gjør det vannskeligere å frakte vår simple medisin inn og ut så han regnet med at han måtte ta det litt og litt over de neste dagene. Det å bli arrestert med ulovlig medisin blir for øyeblikket nemlig regnet som noe av det farligste som kan hende. Da dette blir sett på som støtte til ”terroristene” og leder i så måte til arrestasjon og det som verre er.

Advertisements