I en taxi her om dagen klaget jeg min nød til sjåføren. Jeg hadde hoppet ut og inn av tre taxier før jeg fant meg til rette i den der jeg nå satt. Alle de andre hadde krevd ublu priser for den relativt korte taxituren jeg skulle ta, og jeg hadde valgt å bruke min forbrukermakt og forlate bilene deres. Da jeg endelig entret en bil der sjåføren til og med satte på taksameteret valgte jeg naturlig nok å øse min frustrasjon ut over denne ene ærlige sjåføren.

Jeg spurte han rett ut hvorfor alle taxisjåfører var noen grådige jævler? Han sukket og påpekte at både han og de fleste andre faktisk var ganske hyggelige, men at det var vanskelige tider og at noen få ga resten av dem et dårlig rykte. Jeg måtte si meg enig i dette og beklaget min hissige entré. Taxisjåføren smilte i retur og fortalte meg at min entré var ingenting i forhold til hva han hadde gått gjennom tidligere på dagen, ”først hadde jeg en taxitur med en mann som skjelte meg ut hele veien fordi jeg krevde 25 pund over taksameterprisen (helt vanlig i Damaskus). Han hevdet at jeg ikke burde kreve mer enn taksameteret, da matprisene hadde gått opp og at han hadde mindre penger enn før. Hva tror han jeg spiser? Og jeg må i tillegg betale for bensinen som også er blitt dyrere. Etter det kjørte jeg en dame som i det hun forlot bilen kastet 25 pund mindre enn det taksameteret viste til meg og bare gikk! Hun vet at jeg ikke ønsker å krangle med en dame på åpen gate og benytter seg av det. Vi taxisjåfører er de som lider verst under denne krisen. Vi betaler mer for bensin og mat, tjener mindre enn før og får kjeft fra alle som entrer bilen fordi de påstår vi er grådige.”

Taksisjåføren er dessverre ikke enestående. Alle i Damaskus og Syria har mindre å rutte med en før. Noe av det kommer av sanksjoner og manglende turistinntekter, men i all hovedsak kommer det av at det syriske pundet (SYP) har kjørt berg og dalbane de siste månedene. Utlandske bankkort har ikke fungert i Syria de siste 6 månedene så jeg har hatt et nært forhold til dollarkursen både i det offisielle, så vel som i det svarte markedet. I lang tid hevdet de offisielle bankene at kursen på dollar lå rundt 50 SYP (mot ca. 47 SYP tidligere), i januar økte de kursen kollektivt til rundt 57 SYP, og nå i februar hoppet de opp til 70 SYP. I det svarte markedet har kursendringen vært mer organisk. Prisen på dollar har hoppet opp og ned fra dag til dag, og nådde et foreløpig høydepunkt i slutten av januar på opp mot 80 SYP, før den nå har ”stabilisert” seg rundt 73 SYP.

Så hva har dette å si for den jevne syrer? Svaret er enkelt sagt alt. Sanksjoner og andre offentlige tiltak har stor innvirkning på visse ting, mens dollarkursen dessverre har direkte innvirkning på alt som blir importert inn til Syria, særlig ”smuglervarene”. Dette betyr så godt som alle dagligvarer og det er disse prisene som nå skyter i været. For å gi noen eksempler så har prisen på smør, mel og sukker økt med rundt 50 % mens egg og sigaretter har økt med over 100 %. For å si det med min lokale fish’n chips leverandørs (veldig god, en av Damaskus’ hemmeligheter) ord da han ville forklare meg hvorfor prisen hadde gått opp ”alt har blitt dyrere, fisken, potetene, frityren og gassen. Det eneste som ikke har blitt dyrere er meg”.

Og her ligger det store problemet. Velstående syrere og meg, vi har ingen problemer. Vi får tak i vår daglige dollar, som vi så kan veksle til stadig høyere kurs, og slik sett ikke merke noe til pristigningen. Den jevne syriske arbeidsmaur som får sin lønn utbetalt i SYP derimot har i løpet av to måneder opplevd å få halvert sin kjøpekraft.

Advertisements