Som en epilog til forrige post i denne bloggen ble jeg kontaktet av en venn som lurte på om jeg ville være med til Homs. Forslaget kom litt ut av det blå så jeg sa jeg skulle tenke på det. Samtidig som ja og nei siden hadde en intens boksekamp i hodet mitt, ble jeg imidlertid ringt opp av en av de andre som hadde tenkt å dra. Han ga beskjed om at min tilstedeværelse ville øke risikoen for alle de involverte, og at han så det som best at jeg ikke ble med. Dermed var avgjørelsen tatt og nei siden stod triumferende igjen oppe i hodet mitt. Jeg kunne imidlertid bli med og møte de som skulle dra. Så morgenen etter stod jeg klar som enslig avskjedskomité da det kom en ny kontrabeskjed. Homs var under kraftig artilleribeskytning og turen var avlyst. To av de som skulle dra kunne imidlertid melde om at deres kontakt i Duma hadde meldt om fritt leide inn i forstaden og at det ikke var noe problem om de tok med en utlending. Dermed gikk turen i bil ut av Damaskus til Duma, i stedet for til fots hjem til frokost.

I det vi passerte en svær Jotun maling reklame (No 1 in paint) begynte planleggingen. Hvis vi møtte en sjekkpost skulle jeg være forlovet med en av jentene i bilen, og vi skulle besøke bestemoren hennes slik at jeg kunne si hadet før jeg forlot landet. Jeg spurte han som satt ved siden av meg om det ville funke. Han hevet på skuldrene og sa ”hvem vet? Men ikke vær nervøs, som regel så vifter de oss bare forbi hvis de ser at det er jenter i bilen.” Samtidig svingte bilen av motorveien og ut på et jorde en god del kilometer før avkjørselen til Duma.
Herfra gikk ferden på det som med kraftig godvilje kan kalles kjerreveier, og som mer korrekt beskrives som en biltur gjennom hager, olivenlunder og alt annet en bil greier å kjøre over og under. Veiviserne var barn som med jevne mellomrom ble ropt over til bilen for å berette om det var klart leide videre og møtende biler som plutselig dukket opp over en gresstust, og som byttet informasjon om veien de hadde kjørt med informasjon om veien vi hadde kjørt. Etter omtrent en halvtime dukket bygninger som lignet på de vanlige boligblokkene i en Damaskusforstad opp.

At vi var kommet til et sted som lå utenfor Damaskus sin glasskuppel var klart fra første øyeblikk. Vi passerte en ødelagt buss som vanligvis frakter militær/politi-styrker og alle vegger og hus var fulle av malingsflekker etter at regimestyrkene hadde gått rundt og malt over all regimekritisk graffiti de kunne finne. Ut i fra antall flekker måtte det bety at så godt som hver eneste ledig flekk på veggene i Duma hadde blitt brukt til å skrive anti-Assad slagord.

Vår sjåfør tok oss med på en rundtur rundt i gatene, og fortalte villig om hvordan det var i Duma. ”Situasjonen i Duma nå er ikke så verst. Skolene har vært stengt i over to uker og vi har ikke hatt telefon eller internett på enda lenger, men vi har alt hva vi trenger av mat, medisiner og vann, så koordinasjonskomiteen for protestene tar en del av for eksempel brødet vi nå har i Duma og sender det til nabolag og forsteder som har det verre enn oss.”

For øyeblikket så er det hæren som har kontroll i Duma. The Free Syrian Army har trukket seg ut og befinner seg nå i andre forsteder, men kontroll og kontroll fru blom. Så lenge vi var i Duma så var det ingen politi eller militære i gatene, og lokale fortalte at offisielle personer bare entret byen hvis de var beskyttet av tunge våpen og tanks. ”Så godt som alle her er imot regimet, og folk vil angripe for eksempel en politimann som kommer ubeskyttet til Duma. Det har så langt vært seks henrettelser av informanter her”. Og her dukker det opp et problem for oss. Selv om ”alle” er imot regimet i Duma så blander det seg inn en del informanter og tystere i dette ”alle”. Det var derfor regnet som stor risiko å få besøk av folk utenbys fra. Da sikkerhetstjenesten hadde hatt en tendens til å komme på nattlig visitt til dem som drev med den slags. Vårt besøk hos en nylig skadet person ble derfor avlyst da det var for mange mennesker i gaten utenfor huset hans, og vi dro i stedet til en trygg leilighet hvor vi ventet på kveldens demonstrasjon.

Tiden ble brukt på kaffedrikking og å høre om koordinasjonskomiteens arbeid i Duma. De startet opp som en gruppe som prøvde å få en viss kontroll over demonstrasjonene. Nå som demonstrasjonene er blitt et velorganisert daglig innslag har de fått en rolle som minner om konsertarrangører. De bygger scene, setter opp stoler for de eldre, sørger for å ha aggregater tilgjengelig i tilfelle strømbrudd og sørger for at alt blir filmet, men det kanskje viktigste arbeidet de gjør er at de prøver å levere ut mat til de familiene som har mistet hovedforsørgeren sin, enten han er død eller fengslet. De har også noe overraskende en dialog med militæret, men i det jeg prøver å grave i hvordan den fungerer får min samtalepartner en telefon og sier at det er på tide å gå. På vei ned trappen sier han ”det funker slik at vi ber dem holde seg unna når vi har begravelser og de sier ok, men noen ganger bryter de løftet sitt”.

Før vi går ut på gaten får jeg beskjed om løfte skjerfet mitt over haka. Skjegget mitt ser ifølge en nyankommet guide ikke dumaniansk nok ut. Jeg får også streng beskjed om å prøve å unngå gatefeiernes lange blikk, ”de er veldig ofte informanter” blir jeg fortalt.

Veien går gjennom mørke smug og stille gater før vi plutselig står foran Dumas store moské. Bygningen er dekket av svarte malingsflekker etter at hæren malte over graffitien som var der. Bønneroperen leser høyt fra Koranen, og natten fylles av lyden fra minareten. Menneskeskygger strømmer ut av mørke fra alle kanter og samles i lyset foran moskeen. Plutselig kuttes strømmen og bønneroperens opplesning avbrytes brått. Det eneste lyset kommer fra et lite søppelbål noen ungdommer har tent opp i utkanten av plassen. Men stillheten og mørke avslører også en annen lyd. Svakt kan man høre en taktfast tromme komme nærmere og slagord ropes ut i natten. Aggregatene fyres opp og koranopplesningen forsetter, men trommen og slagordene har kommet nærmere, og minaretens høytalere greier ikke lengre overdøve dem. Ut av mørket kommer et tog av unge menn som taktfast roper etter regimets fall, og oppmerksomheten vendes vekk fra moskeen og over til en liten scene der en eldre mann reiser seg. Han taler om en lokal ung mann som nylig døde. En av 98 som i denne forstaden alltid vil forbli en helteskikkelse for de som hører på. Han taler om Homs, om Deraa og Hama. Han hyller The Free Syrian Army og han fordømmer regime, Russland og Kina. Han priser Dumas ungdom og leverer mikrofonen til en annen, som straks bruker den til å synge ut det samme budskapet, mens publikum svarer alle hans utrop. Slagordene og allsangen fyller luften de neste femten minuttene før alt er over, og folk går hjem til seg selv igjen.

Alt var ekstremt velorganisert og kontrollert. Bortsett fra oss. I utkanten av folkemengden har vi tiltrukket oss en relativt stor gruppe mennesker som bombarderer oss med info. Det har gått rykter om at det skal komme en journalist fra et nyhetsbyrå, og alle vil fortelle sin historie og at jeg umiddelbart sender den ut via min ikke eksisterende satellittelefon. ”Jeg ble skutt!” forteller en eldre mann til meg før han blir avbrutt av en som vil vise meg et kulehull i huset sitt, før en annen hevder at fetteren hans sitt hus er bedre det ble truffet av en bombe og ødelagt. En annen lurer på om vi vet at det ble brukt helikopter i kampene og at det derfor burde være en ”No fly zone”. I det jeg tenker tanken at det er journalistsult i Duma, og alle de arabiske ordene glir sammen i en eneste stor uforståelig lyd roper plutselig en stemme ut i natten ”THE PRICE OF FREEDOM!” Det er den eldre mannen som litt forlegen spør om det var rett sagt på engelsk, før folkemengden bryter ut i latter. En som imidlertid ikke ler er guiden vår. Vi har tiltrukket oss for mye oppmerksomhet og han vil ha oss vekk så fort som mulig. Med oss vekk fra plassen følger en av de som filmet demonstrasjonen. Han er kanskje femten år og jeg spør han hva han gjør med filmen. ”Jeg sender den med en som skal til Damaskus og han sender den til YouTube. Jeg skulle gjerne sendt den selv men her i Duma er det ingen telefon, ingen 3g, ikke noe nett i det hele tatt. Slik er det å leve under teknologiforkjemperen og reformatoren Dr. Bashar al-Assad.”

På vei ut av Duma rett før vi igjen kjører ut på jordene passerer vi en graffiti som er nyere en malingsflekkene i resten av byen. ”Pass opp, Snikskytter!” står det skrevet på husveggen. Duma er definitivt utenfor glasskuppelen.

Advertisements