Klokken tikker mot to der jeg står og ser på at en brødkø beveger seg sakte fremover. Det er natt, og siste sjanse til å få ferskt brød før fredag formiddags selvpålagte husarrest. Jeg har utført et av de eldste knepene i boka. Jeg har brakt med meg en jente. Hun minner om en slalåmkjører der hun passerer mann etter mann på sin vei fremover i køen. Alle forstår at hun også kommer til å kjøpe brød til meg, men hva skal man gjøre? I Damaskus så slipper damene foran i køen.

Min slu plan for raskere betjening i brødkøen viste seg også interessant på andre måter. På veien til bakeriet gikk praten som vanlig rundt rykter og ”fakta” som strømmet inn fra andre områder i Syria og Damaskus, og min venninne kom med et hjertesukk; ”jeg har litt lyst til og reise til Duma Jeg har familie der, og de forteller om tilstander jeg ikke en gang greier å forestille meg. Det er helt absurd. Der jeg bor snakker folk om hvor dårlig den nye DJen på Zodiac er (klubb i Damaskus), samtidig som fetteren min ringer og forteller meg at den og den er arrestert mens den og den er død. Og det verste er at jeg også snakker om DJen på Zodiac, for han har jeg hørt, mens når jeg snakker med familien min kan jeg bare si uff og oi og lignende fordi jeg aldri har sett noe som minner om det de snakker om.”

Duma er et område rett utenfor Damaskus, som har vært et protestsenter siden mars, og som for tiden også skal være et tilholdssted for The Free Syrian Army. Omtrent samtidig som jeg skrev de to første avsnittende av denne posten i går ryktes det at den syriske hæren gikk inn i Duma samt en rekke andre forsteder og bydeler øst i Damaskus. Rett etter dette skal de også visstnok ha utført ett artilleriangrep i Homs, som beskrives som det blodigste Syria har sett siden massakren i Hama i 82. Fra min fortauskafé i Damaskus sentrum var den eneste indikasjonen jeg kunne se til at noe foregikk at to minibusser med væpnede menn kjørte forbi samt en jeep med et maskingevær montert på taket.

Det ville være å lyve og si at dette ikke vekket en viss undring hos meg. Det er fremdeles ikke vanlig med maskingevær-jeeper kjørende rundt i Damaskus sentrum, men jeg kunne ikke forestille meg at det bare et par kilometer unna var krigslignende tilstander. For å sette dette i et Osloperspektiv så satt jeg på Majorstua og drakk kaffe, samtidig som kalashnikovene spraket og tanksene rullet i Groruddalen.

Denne absurde og kunstige stillheten som preger de mer og mer sjekkpointinfiserte sentrumsgatene begynner å gå inn på folk. Flere og flere er frustrert over at de selv ikke ser eller hører hva som forgår i resten av landet. Flyktningstrømmen inn til sentrum er for tiden så stor at det er umulig å fornekte at det er noe som foregår i byens utkanter, men hva skjer? Det er denne frustrasjonen og uvissheten som leder mennesker som min venninne inn på tanker om at det vill vært interessant og besøke venner og familie i andre deler av byen nå. Men lettere sagt enn gjort. Flere bekjente har den siste uken blitt bedt av soldater om å gjøre vendereis når de har dratt østover i byen. En bekjent som bor i Duma, men jobber i mitt nabolag fortalte at til og med han, rett som det er må overnatte hos venner i sentrum fordi han blir nektet å reise til sitt eget hjem.

Folk som bor i Damaskus sentrum føler seg mer og mer innesperret og frustrerte. For hvordan skal man forholde seg til noe man verken ser eller hører, verken opplever eller føler? Så kommer denne boblen til å sprekke, kommer damaskusianerne til å oppleve revolusjonen i real time? Hvem vet, ut fra antall nye sjekkpoint og stengte sentrumsgater virker regimet fast bestemt på å holde glasskuppelen som er senket over Damaskus tett og ren. Men det er noe skitt og riper på glassets østside.

Reklamer