Syria er om dagen full av ekstraordinære mennesker. Diverse nyhetskilder er fulle av historier om demonstranter som hver dag risikerer livet i gatene, mødre og fedre som tropper opp på politistasjoner og krever og få vite hvor deres barn blir holdt fengslet, leger som oppretter klinikker i sine egne hjem for å behandle skadede protestanter, og militære avhoppere som står vakt rundt torg og gater der demonstrasjoner holdes.

En annen gruppe som ofte nevnes er borgerjournalistene, som dokumenterer hva som forgår og rapporterer det de ser til omverden. En ting som imidlertid sjelden omtales er at noen av disse ikke er ”sivile” men syriske journalister, som bruker den lille ekstra friheten de har som journalister i den regimevennlige pressen til å samle informasjon, som de så kan sende ut til de internasjonale pressebyråene.

For øyeblikket sitter en av disse på rommet mitt. Hun er rundt 25 år og var inntil nylig en hardtarbeidende journalist i et syrisk presseorgan. Hun ble imidlertid avslørt som regimekritikker etter at noen fortalte sikkerhetstjenesten at hun hadde en facebookprofil under falskt navn. Der var det linker til opposisjonssider utenlandske artikler og annet skummelt. De visste heldigvis ikke at hun også som regel skrev to versjoner av hver sak hun dekket. Den ene fortalte hva redaktøren hennes ville høre, mens den andre fortalte hva hun hadde hørt i diverse byer hun ble sendt til. Sistnevnte ble som regel sendt til Reuters.

Straffen var derfor ”mild”. Hun mistet pressekortet sitt, fikk forbud mot å møte på arbeid, og fikk et stempel på identitetspapirene sine som i realiteten forbyr henne fra å oppholde seg andre steder enn Damaskus (arbeidssted) og hjembyen hennes. Siden hun ikke får være på jobb, får hun ikke lenger utbetalt normal lønn, men blir betalt for hver artikkel hun leverer som kommer på trykk. Hun er som hun sier med en lett latter i praksis en freelance journalist i et land der den slags for øyeblikket er tilnærmet forbudt.

En uventet side ved straffen forteller hun var imidlertid at hun ble kastet ut fra studiet sitt (etterutdanning for journalister) siden hun ikke lengre ble regnet som presse. ”Jeg var alltid opptatt med jobb eller studier, og likte det jeg gjorde. Nå tilbringer jeg meste parten av tiden hos familien min. Jeg kan dra til Damaskus, men hva skal jeg her? Det eneste jeg oppnår ved å reise hit er å bli kalt inn til avhør av en eller annen sikkerhetstjeneste.”

Situasjonen hennes er dessverre langt fra enestående. Flere og flere unge blir vingeklippet av regimet. De blir arrestert i forbindelse med en eller annen opposisjonell aktivitet og gjennom et lite stempel blir de i praksis fratatt friheten til å reise fritt. Dette lille stempelet gjør at du i hver eneste check point blir tatt ut til litt ekstra spørsmål, og trakassert litt mer enn resten av de som sitter i den samme minibussen. Så når det nå popper opp flere og flere offisielle og uoffisielle check points rundt om kring i Damaskus. Så betyr det at flere og flere unge sitter inne på rommet sitt og tvinner tommeltotter. Den største trusselen mot økt mobilisering og demonstrasjoner i hovedstaden er for øyeblikket at det å være opposisjonell virker som verdens kjedeligste yrke.

Advertisements