Fredag smalt det igjen i Damaskus. Denne gangen i bydelen Midan. En bydel som ligger midt i Damaskus hjerte. En bydel der de ekte damaskianerne bor. De familiene som har levd her i århundrer. Midan og gamlebyen er begge byens hjerte og sjel, men der gamlebyen er sminket og staset opp, står Midan usminket og svett, litt tilbaketrukket, og betrakter sin påfugl av en søster med ironisk distanse.

Det var i Midan de første demonstrasjonene i Damaskus oppstod. Midan reagerte instinktivt på ”startskuddene” i Deraa, og siden den dagen har Midan vært den eneste bydelen sentralt i Damaskus, som har hatt demonstrasjoner mot regimet hver eneste fredag.

Det var derfor litt overraskende at ”al-Qaida” skulle velge akkurat denne bydelen som terrormål i sitt angrep på den syriske stat. Man skulle tro at en velfungerende terroristgruppe ville velge et mål i en regimetro bydel, og ikke i en bydel som i over ni måneder høylytt har uttrykt sin missnøye mot den samme staten.

Det er, som man muligens kan lese ut av teksten ovenfor, en stor skepsis i Damaskus’ gater og smug til regimets versjon av det som hendte på fredag. Ingen ser hva terroristene har å tjene på bomben, mange ser hva regimet kan tjene på et par kraftige eksplosjoner i hovedstaden. Hvis folk begynner å være enda mer redd for å bevege seg utendørs på fredager, så betyr det at hovedstaden ikke vil slutte seg til masseprotestene i år 2012 heller. Derfor mener mange at bombene for to uker siden skulle vise observatørene at regjeringen var truet av skruppelløse terrorister, mens bomben på fredag var en beskjed til Damaskus innbyggere om at de burde holde seg innendørs på fredager. For terrorister sprenger bomber over ”hele” Damaskus, selv/særlig der regimemotstanden er stor.

Advertisements