Etter måneders fravær har de offentlige grønne bussene returnert til Damaskus sine gater. Under mitt opphold i Damaskus i vår forsvant plutselig disse grønne larvene fra gatebildet, og dukket opp igjen som transportkjøretøy for militært personell der de fartet fra protestby til protestby.

Hva gjorde at myndighetene plutselig bestemte seg for at disse bybussene ikke lenger var essensielle for å stoppe de væpnede bandene som i følge dem herjer rundt i Syria? Svaret er ganske enkelt at observatørene fra den arabiske liga ba myndighetene i Syria om å sette bussene tilbake i normal drift. Returen av de grønne bussene var oppmuntrende for damaskusianerne. Her hadde observatørene før de hadde satt sitt første fotavtrykk i støvet rundt flyplassen hatt en reel innvirkning på dagliglivet til en vanlig syrisk arbeidsmaur. Skulle ”supperådet” Den arabiske liga virkelig utgjøre en forskjell i den syriske hverdagen? Skulle året 2011 slutte med en følelse av at ting ville bli roligere i 2012?

Alt håp ble raskt slukket av lederen for observatørene Mohammed Ahmed Mustafa al-Dabi, som etter en dag i Homs konkluderte med at det ikke virket som om myndighetene hadde overgått noen grenser i sin behandling av demonstrasjonene. Dette utsagnet leverte han etter en dag der medlemmer av delegasjonen hans kunne sees på youtube-klipp med maskingeværsalver gjallende i bakgrunnen og nabolaget Baba Amr ble truffet av sin ”daglige” runde med artilleriild.

Bekjente i Damaskus var ikke overrasket. De var heller ikke skuffet. Det rådet mer en salgs hva var det jeg sa stemning. Hva forventer man når man setter en tidligere sikkerhetsoffiser fra Bashir-regimet i Sudan til å lede en observatørdelegasjon som skal etterforske menneskerettighetsbrudd. I beste fall så er Mohammed Ahmed Mustafa al-Dabi akklimatisert i Darfur og ser ikke et enkelt overgrep for skogen av menneskerettighetsbrudd. I verste fall så har en av mine mest pessimistiske bekjente rett i sin påstand om at forhandlingene som ledet opp til at Syria aksepterte observatørene. Var en forhandling om hva som skulle stå i den endelige rapporten og at obervatørlederen skulle være en person som aksepterte å bli fortalt hva han skulle si.

Sannheten ligger muligens mellom disse ytterpunktene. Observatørlederen virker mer korrupt enn et gjennomsnittlig syrisk parlamentsmedlem, men man kan jo håpe på at et par av de 150 observatørene tar bladet fra munnen og forteller omverdenen om hva de ser. Vi har jo blant annet observatører fra et revolusjonært Egypt, som forhåpentligvis føler seg oppglødd av sin nyervervede ytringsfrihet. Det var derfor gledelig å våkne opp i går morges til nyheten om at en av de egyptiske observatørene har meldt om at han med egne øyne har sett snikskyttere i områder av Homs der militæret skulle ha trukket seg ut, og at han har bedt regimet om å fjerne disse.

Ingen i Damaskus tror at dette vil skje, men de fikk jo bussene sine tilbake. På den annen side er det kanskje lettere for en gammel sudansk general å lukke øynene for et par snikskyttere og noen tanks, enn det er å ignorere irrgrønne sporveisbusser stappfulle av militære fartende rundt observatørbilen hans.